Tilgangskontroll

Hva det er

Tilgangskontroll er den delen av et system som svarer på ett og
samme spørsmål mange ganger i sekundet: får den som spør, gjøre
akkurat dette med akkurat denne ressursen, akkurat nå? Den som spør,
kan være en person, en tjeneste eller en planlagt jobb. Ressursen
kan være en fil, en rad i en database, et API-endepunkt, et git-repo
eller en dør. Når det er snakk om mekanismen i ett bestemt system,
sier man gjerne tilgangskontrollen. NIST-ordlisten oppgir
autorisasjon som synonym for hele idéen, og definisjonene der dekker
begge halvdelene av jobben: beslutningen om å tillate eller avslå at
et subjekt når objekter i systemet, og prosessen som innvilger eller
avviser konkrete forespørsler om å hente og bruke informasjon og
tilhørende tjenester, eller om å komme inn i bestemte fysiske
lokaler.

Tilgangskontroll blandes lett sammen med autentisering, men det er
to atskilte trinn. NIST SP 800-162 sier det rett ut: autentisering
er ikke det samme som tilgangskontroll. Autentisering fastslår hvem
som spør. Tilgangskontrollen tar den identiteten, sammen med alt
annet som er kjent om forespørselen, og avgjør hva den som spør, får
gjøre. Et system kan verifisere en person feilfritt og likevel la
vedkommende lese poster som tilhører noen andre, fordi det andre
spørsmålet aldri ble stilt.

Den samme veiledningen deler arbeidet i to. Et beslutningspunkt
(policy decision point) regner ut svaret, og et håndhevingspunkt
(policy enforcement point) står i veien for forespørselen og setter
svaret ut i livet. Begge kan bo i én og samme prosess, men skillet
er verdt å ha i hodet, for en beslutning som ingenting håndhever,
beskytter ingenting. NIST SP 800-53 skriver dette inn i to
kontroller: AC-24 krever at beslutningene anvendes på hver
tilgangsforespørsel før håndhevingen, og AC-3 krever at godkjente
autorisasjoner faktisk håndheves.

Reglene kan ha flere former: en liste over tillatte identiteter på
hvert objekt, roller som i RBAC, eller attributter ved den som spør,
ved objektet, ved handlingen og ved omgivelsene, som er temaet for
SP 800-162. Uansett form må noe fortsatt stille spørsmålet ved hver
eneste forespørsel.

Hvorfor det er viktig

Når noen først er logget inn, er nesten alt vedkommende kan nå,
bestemt av tilgangskontrollen. Sterk autentisering foran svak
tilgangskontroll registrerer bare hvilken konto som tok dataene. For
en virksomhet som forvalter andres opplysninger, er det her et løfte
om hvem som ser hva, holder eller brister.

NIST beskriver den ideelle håndhevingsmekanismen som en
referansemonitor (reference monitor). Kontroll AC-25 i SP 800-53 ber
om en som ikke kan manipuleres, som alltid blir kalt, og som er
liten nok til å analyseres og testes. De tre egenskapene fungerer
som en praktisk prøve på enhver sjekk i et ekte produkt:

  * Kan den som spør, endre inndataene sjekken bygger på, stryker
den på den første.

  * Finnes det en vei til dataene som går utenom sjekken, stryker
den på den andre.

  * Er logikken spredt over hundrevis av handlere, slik at ingen kan
lese den fra ende til annen, stryker den på den tredje.

OWASP Application Security Verification Standard (ASVS) gjør dette
om til krav et team kan teste mot. Kapittelet om autorisasjon krever
at tilgang til funksjoner begrenses til dem som har uttrykkelig
tillatelse, at tilgang til bestemte dataelementer begrenses på samme
måte, og at reglene håndheves i et betrodd tjenestelag i stedet for
å hvile på noe en ikke-betrodd klient kan manipulere, slik som
JavaScript som kjører i nettleseren. Standarden krever også at en
endring i verdiene en beslutning bygger på, får virkning med en
gang. Må endringen vente, skal et kompenserende tiltak slå alarm når
noen handler etter å ha mistet retten til det.

Avveiningen er en kostnad på forespørselens vei. Hver beslutning
trenger fakta, og hvert faktum trenger et oppslag. Hopper man over
oppslaget, havner sjekken gjerne der den er billigst, og det er ofte
nettopp det stedet den som spør, selv styrer.

Slik ser det ut i praksis

Tre oppdrag på dette nettstedet viser hvor beslutningen tas, og hvem
som har lov til å ta den.

På en maritim plattform der én person kan handle på vegne av flere
organisasjoner, ligger den aktive organisasjonen på klienten, og
ingen tilgangsbeslutning bygger på den. En OrganizationContext
lagrer gjeldende valg i localStorage, så byttet skjer umiddelbart,
og en cookie på serversiden speiler det, slik at serverrenderte
sider får samme kontekst. Autorisasjonen kontrolleres på nytt på
serveren ved hver forespørsel. Siden trekker grensen i én setning:
serveren er den eneste autoriteten på hva man har lov til å gjøre,
og den som tukler med localStorage, endrer bare hva vedkommendes
eget brukergrensesnitt viser, for serveren sier fortsatt nei.

På samme type plattform ble det å ta imot penger og det å gi tilgang
bygget som to systemer. Kort gjennom Stripe og kjøp i appen via
Apple og Google møtes i et databaseskjema for betalinger med

9 tabeller og 34 funksjoner. Et eget skjema for tilgang, med 11
tabeller og 34 funksjoner, svarer på «har denne kontoen lov til å
gjøre dette?» uten å vite hvilken salgskanal som betalte. Det svaret
styrer tilgangen til bedriftskatalogen, søket og dataeksporten, og
serveren henter det fram igjen for hver forespørsel, fordi en skjult
knapp er en høflighet og ikke en kontroll. En ny salgskanal berører
nå bare betalingssiden, og et brukerstøttespørsmål om noens tilgang
har én tabell å se i i stedet for tre. Siden nevner prisen: to
skjemaer, og et rettighetsoppslag på forespørsler som ellers ville
vært gratis.

Da selskapet flyttet kildekoden sin over på egen maskinvare, ble
git-forgen satt opp til å avvise som standard. Siden regner
tilgangskontroll blant det man påtar seg når man drifter en forge
selv. Forgen ble valgt fordi den er bygd uten administrativt
webgrensesnitt, etter tanken om at jo mindre grensesnitt, desto
mindre å forsvare. Hver forespørsel møter et avslag som standard:
forgen avviser den som er anonym og den som mangler nøkkel, og hvert
deklarert repo er merket som privat i stedet for å stole på at ingen
finner det. Lytteren for SSH tar bare imot tilkoblinger på
loopback-grensesnittet, port 23231, og utenfra kommer man dit via en
jump host. En protokollmultiplekser som ville åpnet git over den
offentlige porten, er skrevet og slått av, fordi en lytter som ingen
bruker, er angrepsflate.

Hvor det går galt

Sjekken bor i grensesnittet. En knapp skjules eller gråes ut, og
endepunktet bak den svarer alle som kaller det direkte. Serveren må
ta beslutningen på nytt ved hver forespørsel, ut fra fakta som den
som spør, ikke kan redigere.

Funksjonen sjekkes, men posten slipper unna. En forespørsel peker ut
en faktura, et dokument eller en konto med identifikatoren sin.
Serveren bekrefter at den som spør, får se fakturaer, og sender
tilbake den som ble bedt om, uten å sjekke hvem den tilhører. ASVS
kaller hullet insecure direct object reference (IDOR) eller broken
object level authorization (BOLA). Den som forsvarer et system,
kjenner det igjen på en identifikator i forespørselen som serveren
bruker slik den kom. Løsningen er å slå opp hvert objekt innenfor
den spørrendes eget område, og i et produkt med flere kunder å hente
kunden fra sesjonen på serveren, aldri fra forespørselen.

Alt nytt står åpent til noen lukker det. En ny rute, en ny tabell
eller et nytt repo starter livet med det som er standard, og er
standarden å tillate, finnes hullet til noen oppdager det. SP 800-53
formulerer nettverksvarianten av den motsatte regelen som «nekt som
standard, tillat ved unntak», og den samme regelen passer på hvert
lag: det som aldri ble gitt, blir avvist.

Tildelinger bare vokser. SP 800-162 påpeker at når tilgang ikke
fjernes eller trekkes tilbake over tid, samler brukerne opp
privilegier. Folk bytter team, prosjekter avsluttes og innleide
konsulenter går videre, og hver gang burde noe vært tatt bort. En
tilbaketrekking som først virker når en sesjon utløper timer senere,
er en mildere utgave av det samme hullet.

Hvorfor ble forespørselen tillatt? Når beslutninger tas mange steder
og logges ingen steder, har en granskning ingenting å lese. Logg
tildelinger og avslag sammen med regelen som ga dem, og beskytt den
loggen: SP 800-162 advarer om at mønsteret i beslutningene kan
avsløre attributter ved menneskene bak forespørslene.

Les mer

  * Access control i NIST CSRC-ordlisten — definisjoner fra FIPS
201-3 og CNSSI 4009, med autorisasjon oppført som synonym.

  * NIST SP 800-53 Rev. 5 — kontrollfamilien for tilgangskontroll,
bl.a. AC-3 om håndheving, AC-24 om beslutninger og AC-25.

  * NIST SP 800-162 — attributtbasert tilgangskontroll med
beslutningspunkter og håndhevingspunkter.

  * OWASP Application Security Verification Standard — testbare
autorisasjonskrav for funksjoner, dataelementer og enkeltfelt.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/access-control/	engineer.company	70
