Sikkerhetskopi

Hva det er

En sikkerhetskopi er det dataene hentes tilbake fra når originalen
blir slettet, ødelagt eller forsvinner sammen med maskinen den var
lagret på, og derfor må den ligge et sted disse hendelsene ikke når.
NIST-ordlisten definerer den som en kopi av filer og programmer
laget for å gjøre gjenoppretting enklere. På norsk heter selve
kopien sikkerhetskopi og arbeidet med å lage den
sikkerhetskopiering, mens mange i bransjen bare sier backup om begge
deler: en nattlig jobb sikkerhetskopierer databasen og etterlater en
sikkerhetskopi.

Beslektede løsninger blir forvekslet med sikkerhetskopier. En
replika får hver endring i løpet av sekunder, noe som beskytter mot
en død disk og kopierer en feilaktig `DELETE` like trofast. Et
øyeblikksbilde fryser et volum i ett øyeblikk, og blir en
sikkerhetskopi først når det lagres et sted der feilene som rammer
originalen, ikke kan følge etter. En sikkerhetskopi er definert av
historikk og atskillelse: den gir tilbake dataene slik de var på et
tidligere tidspunkt, fra et sted som overlevde det som tok
originalen.

Databaser gjør dette konkret. PostgreSQL-manualen beskriver tre
grunnleggende forskjellige tilnærminger. En SQL-dump, laget med
`pg_dump`, skriver ut setningene som bygger opp databasen igjen, som
et konsistent bilde av øyeblikket dumpen startet. En sikkerhetskopi
på filsystemnivå kopierer selve datakatalogen. Kontinuerlig
arkivering kombinerer én slik basekopi (base backup) med
write-ahead-loggen (WAL) serveren skriver etterpå, og ved å spille
av den loggen kan databasen gjenopprettes til et hvilket som helst
øyeblikk etter basekopien. Den evnen kalles gjenoppretting til et
tidspunkt (point-in-time recovery).

Hvorfor det er viktig

To tall gjør et generelt ønske om å være trygg om til et design.
NIST definerer gjenopprettingspunktmålet, RPO (recovery point
objective), som tidspunktet dataene må gjenopprettes til etter et
avbrudd: i praksis hvor mye nylig arbeid virksomheten har råd til å
miste. Gjenopprettingstidsmålet, RTO (recovery time objective), er
hvor lenge et system kan være under gjenoppretting før avbruddet
skader det organisasjonen er til for.

De to trekker i ulike deler av designet. RPO bestemmes av hvor ofte
en kopi tas: en nattlig dump kan miste et døgn med skrivinger, mens
WAL-arkivering krymper tapet til de siste øyeblikkene med logg som
fortsatt er på vei til arkivet. RTO bestemmes av hvor lang tid en
gjenoppretting tar. PostgreSQL-manualen påpeker at serveren spiller
av hvert WAL-segment siden siste basekopi, noe som kan ta tid når
den kopien er gammel, så hvor ofte basekopier tas, er like mye en
RTO-beslutning som et spørsmål om lagringsplass.

Begge tallene er påstander om en gjenoppretting, og derfor bedømmes
en sikkerhetskopi ved å gjenopprette den. En jobb som avslutter med
status null, viser at noen byte ble skrevet et sted. Om de bygger
opp et fungerende system innenfor RTO, får du svar på ved å
gjenopprette etter en fast plan, et annet sted enn i produksjon, og
sammenligne det som kommer tilbake.

Atskillelse er den andre halvdelen. En kopi i samme konto, under
samme påloggingsinformasjon, deler feilene den er ment å overleve:
en stengt konto, en stjålet nøkkel, et skript kjørt mot feil mål.
Det nyttige spørsmålet for hver kopi er hvilken enkelt hendelse som
ville tatt den sammen med originalen.

Slik ser det ut i praksis

I den lille enden ble selskapets implementasjon av
sikkerhetskopiering og gjenopprettingstest utformet for å gi
gjenoppretting et grunnlag utover leverandørens øyeblikksbilde. En
Ansible-rolle installerer restic-skript og systemd-enheter for
databasedump der det er konfigurert, krypterte og dedupliserte
øyeblikksbilder, sletting etter oppbevaringsregler og
integritetskontroller. En egen månedlig arbeidsflyt gjenoppretter en
kjent fil til et midlertidig sted og sammenligner bytene.
Sikkerhetskopiering og gjenoppretting har hvert sitt suksessignal,
og tidsurene krever et konfigurert lager. Passfrasen leses fra en
beskyttet fil, ikke fra en miljøverdi som systemd tolker. Dette er
implementerte kontroller og forutsetninger for aktivering:
implementasjonsregistreringen datert 2026-10-27 sier at tidsurene
var deaktivert uten et lager, og dokumenterer ingen fullført
gjenoppretting under reelle driftsforhold. Det underbygger
automatiseringsarbeidet, ikke en påstand om at gjenoppretting har
lykkes eller at verten allerede kan gå tapt uten å sette data i
fare.

I større skala ble hundre kritiske sikkerhetskopier av data
automatisert med Barman og Google Cloud for et produkt som lever av
GIS-dataene sine. Barman tok seg av PostgreSQL, Google Cloud holdt
kopiene utenfor huset, og Bash og Python orkestrerte og validerte
kjøringene. Integritetskontroller bekreftet at hver sikkerhetskopi
var god, og ikke bare til stede.

På et tredje produkt gikk arbeidet ut på å definere
gjenopprettingsevnen i stedet for å anta den. Oppbevaringstiden for
sikkerhetskopier ligger i Bicep-malen ved siden av databasen, så
gjenoppretting til et tidspunkt er en egenskap ved malen og ikke en
innstilling noen en gang klikket seg fram til i en portal, og
miljøet rundt er også kode. Revisjonen skrev ned hullene:
georedundans er slått av, og RTO er foreslått og ikke målt, med
øvelsen som skulle måle den, beskrevet og klar til å kjøres.

Hvor det går galt

Problemer med sikkerhetskopier holder seg gjerne skjult til det
trengs en gjenoppretting, så hvert av dem er verdt å lete etter en
rolig dag.

En filkopi av en kjørende database blir gjenopprettet som en ødelagt
klynge. Å kopiere datakatalogen til PostgreSQL med `tar` mens
serveren kjører, samler filer fra ulike øyeblikk, og manualen sier
at serveren må stoppes for å få en brukbar sikkerhetskopi på denne
måten. Et øyeblikksbilde av filsystemet tatt i ett atomært øyeblikk
virker hvis det tar med WAL, som serveren spiller av ved oppstart
slik den ville gjort etter et krasj; med data og WAL på ulike
filsystemer kan et samtidig øyeblikksbilde være umulig. `pg_dump`,
eller en basekopi for kontinuerlig arkivering, gir en konsistent
kopi mens serveren fortsetter å kjøre.

Et hull i WAL-arkivet avslutter gjenopprettingen til et tidspunkt
ved hullet. Gjenoppretting krever en ubrutt rekke arkiverte
WAL-filer helt tilbake til starten av basekopien. Når
arkiveringskommandoen feiler gang på gang, fortsetter PostgreSQL å
prøve på nytt, og WAL hoper seg opp i `pg_wal/`, så det første
symptomet er ofte en disk som fylles. Manualen råder til å sette opp
og teste arkiveringen før den første basekopien, og å overvåke den
for forsinkelser.

Jobben stopper, og tausheten ser ut som suksess. En timerjobb som
slutter å virke, skriver feilen sin til en logg ingen leser, og hver
stille dag går for å være en god dag. Overvåkingen må behandle
taushet som alarmen: en innsjekking som sendes bare etter en
vellykket kjøring, til en tjeneste som varsler vakthavende når den
uteblir, fanger opp en jobb som har stoppet, like godt som en som
feiler høylytt.

Nøkkelen blir borte, eller kommer fram endret. Kryptering gjør
tilgangen avhengig av nøklene. restic støtter flere passord for
samme repo; advarselen om ugjenkallelig datatap gjelder når det ikke
lenger finnes noen brukbar nøkkel til repoet. Nøkkelen må ligge et
sted som overlever maskinen. I restic-oppsettet ovenfor leses
passfrasen fra en fil og ikke fra miljøet, fordi tjenestestyreren
tolker escape-sekvenser i miljøverdier, og en passfrase med en
omvendt skråstrek ville ha nådd restic som andre byte enn dem
sikkerhetskopirepoet ble opprettet med, uten noen advarsel.

Oppbevaringsregelen fjerner kopien som trengtes. Korrupsjon blir
ofte oppdaget uker etter at den skjedde, og en regel som beholder
sju daglige kopier, har da erstattet hver rene kopi med en skadet
en. En regel i flere trinn beholder en lang hale til lav kostnad, og
`--dry-run` i restic viser hva en regel ville fjernet før noe
forsvinner:

```bash
restic forget --keep-daily 7 --keep-weekly 5 --keep-monthly 12 \
  --prune --dry-run
```

`forget` fjerner øyeblikksbilder, og `prune` fjerner dataene bare de
viste til, så etter en prune er de gamle kopiene borte for godt.

Integritetssjekken går gjennom, og gjenopprettingen feiler likevel.
Som standard verifiserer `restic check` strukturen i
sikkerhetskopirepoet uten å lese hver pakkefil, siden det ville bety
å laste ned alle sammen; `--read-data` leser alt, og
`--read-data-subset=1/5` leser en femtedel, så fem kjøringer fra
`1/5` til `5/5` dekker hele mengden. En full lesing beviser bare at
de lagrede bytene er intakte. Om de bygger opp en fungerende
database, med de riktige rollene og innstillingene, er noe bare en
gjenoppretting viser.

Les mer

  * NIST glossary: backup — definisjonen som brukes her, og
publikasjonene den bygger på.

  * NIST SP 800-34 Rev. 1 — veiledningen i beredskapsplanlegging som
definerer RPO og RTO.

  * PostgreSQL: Backup and Restore — de tre tilnærmingene og hva
hver av dem koster.

  * PostgreSQL: Continuous Archiving and Point-in-Time Recovery —
basekopier, WAL-arkivering og gjenoppretting til et valgt øyeblikk.

  * restic: Preparing a new repository — passord, passordfiler og
advarselen om å miste dem.

  * restic: Removing backup snapshots — regler for oppbevaring,
`forget`, `prune` og `--dry-run`.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/backup/	engineer.company	70
