Produksjonssetting

Hva det er

Produksjonssetting er rekken av steg som tar en testet versjon av en
applikasjon ut av byggesystemet og setter den i drift. De bygde
filene eller containerimaget legges på maskinene eller plattformen
som skal kjøre dem, versjonen får konfigurasjonen for miljøet sitt,
den startes, og ekte forespørsler flyttes over til den. Mange norske
team sier bare deploy eller deployment, og verbet blir «å deploye»
eller «å sette i produksjon». Navnet sier produksjon, men ordet
brukes like gjerne når målet er staging eller et testmiljø.

Ordet betegner både handlingen og resultatet. Et team snakker om en
produksjonssetting som stoppet ved databasesteget, og om
produksjonssettingene som kjører i hvert miljø akkurat nå. Det som
settes i produksjon, kan være et nettsted, et API, en planlagt jobb,
en endring i en database eller backenden bak en mobilapp.

Produksjonssetting og utgivelse holdes ofte fra hverandre.
Produksjonssettingen legger den nye koden der den kan kjøre;
utgivelsen avgjør hvem som får se den. En funksjon skjult bak et
flagg kan settes i produksjon mandag og gis ut til kundene torsdag,
uten at noen rører serverne igjen. Skillet lar et team levere kode i
små, hyppige steg, mens beslutningen om når kundene får noe, blir
liggende hos dem som eier produktet.

Mange produksjonssettinger leverer i dag et containerimage. Open
Container Initiative, OCI, ble opprettet under Linux Foundation i
juni 2015 og gir ut tre spesifikasjoner rundt det: hvordan et image
er bygd opp, hvordan en containerkjøretid kjører det når det er
pakket ut, og hvordan registre lagrer og deler ut image. Et image
identifiseres ved sin digest, en hash av innholdet, så samme digest
betyr alltid de samme bytene. En tag som `1.4.2` er en lesbar peker
til et image, og en ny push under samme tag får den til å peke på
noe annet.

The Twelve-Factor App, en mye sitert metodikk for å bygge
webtjenester, deler veien fra kode til kjørende tjeneste i tre faser
som holdes strengt fra hverandre:

  * Build gjør en commit om til en kjørbar pakke.

  * Release kombinerer pakken med konfigurasjonen for ett miljø.

  * Run starter prosesser fra en valgt utgivelse.

Hver utgivelse får en unik identifikator og endres aldri etter at
den er laget. Enhver endring gir en ny utgivelse, og det er det som
gjør tilbakerulling til et spørsmål om å velge en tidligere.

Hvordan selve byttet skjer, avhenger av hva tjenesten tåler:

  * Recreate stopper den gamle versjonen og starter så den nye, og
godtar et hull imellom.

  * Rullerende utrulling bytter ut instanser noen få om gangen, så
begge versjonene betjener trafikk en stund. Det er standarden for et
Deployment i Kubernetes.

  * Blue-green kjører den nye versjonen ved siden av den gamle og
flytter all trafikk på én gang, med den gamle klar til å ta den
tilbake.

  * Canary sender først en liten andel av trafikken til den nye
versjonen og øker andelen så lenge feilrater og latens holder seg
friske.

Hvorfor det er viktig

Produksjonssettingen er punktet der en endring begynner å hjelpe
noen, og også punktet der en feil begynner å nå brukerne. Team som
setter i produksjon sjelden, samler gjerne mange endringer i hver
utgivelse. Da bærer hver produksjonssetting mer risiko, og når den
ryker, er det flere kandidater til årsaken. Små og hyppige
produksjonssettinger holder hvert steg lett å forstå og lett å
reversere.

En produksjonssetting for hånd er bare så konsistent som personen
som gjør den. Steg hoppes over, tas i en annen rekkefølge eller
gjøres litt annerledes av en kollega som dekker en ferie. En
leveransepipeline gjør de samme stegene hver gang og etterlater et
spor: hvilken commit, hvilken artefakt og hvilket miljø, med
tidsstempel. Det sporet er der gjennomgangen etter en driftshendelse
begynner, og ofte den raskeste veien til svaret på hva som ble
endret.

Den sterkeste vanen er å bygge én gang og promotere resultatet.
Artefakten som ble testet i staging, skal være byte for byte den
samme som når produksjon, og bare konfigurasjonen skal skille dem.
Miljøet leverer den konfigurasjonen når artefakten kommer fram. Når
digesten registreres ved byggingen og hver produksjonssetting skjer
etter digest, blir løftet mulig å etterprøve:

```sh
podman build -t registry.example.com/web:1.4.2 .
podman push --digestfile web.digest registry.example.com/web:1.4.2
kubectl -n staging set image deployment/web \
  web=registry.example.com/web@$(cat web.digest)
i# når kontrollene i staging er bestått, går samme digest til produksjon		engineer.company	70
kubectl -n production set image deployment/web \
  web=registry.example.com/web@$(cat web.digest)
```

Tilbakerulling hviler på den samme disiplinen. Når utgivelser er
uforanderlige og har en identifikator, betyr det å gå tilbake å peke
på den forrige, og det tar sekunder. Når hvert miljø bygger på nytt
fra kildekoden, betyr det å bygge en gammel commit på nytt og håpe
at de samme avhengighetsversjonene fortsatt velges.

Slik ser det ut i praksis

Produksjonssettingen av én plattform til Azure ble eid fra ende til
annen, og hver endring gikk den samme faste ruten fra utvikling til
staging til produksjon, uten at noen pushet rett inn i et miljø i
drift. Leveransepipelinen bygger imagene og ruller dem ut, mens
Bicep-malene holder målinfrastrukturen lik fra miljø til miljø, så
hver promotering lander på det samme oppsettet. Innstillinger som
varierer mellom miljøene, holdes atskilt fra hemmelighetene. Det lar
ett og samme bygg gå gjennom alle trinnene og plukke opp
innstillingene for hvert miljø der det lander, uten å bygges på nytt
underveis. Siden melder at endringer nådde hvert miljø langs den
definerte veien, uten ad hoc-produksjonssettinger for hånd, og at
utgivelser ble et kontrollert steg som kjører likt hver gang.

Et tidligere oppdrag viser hva den konsistensen er verdt i timer.
Automatiserte leveransepipeliner for bygging, testing og
produksjonssetting sparte omtrent 4 000 timer ved å standardisere
veien fra en endring til produksjon og fjerne manuelle steg som
varierte med hvem som utførte dem. Siden melder at utgivelsene ble
både raskere og mer pålitelige.

På selskapets egen plattform holdes produksjonssetting atskilt fra
provisjonering. Et containerlag bygd på Podman og Quadlet lar root
sette opp stien for produksjonssetting én gang. Deretter setter en
uprivilegert bruker i produksjon på nytt ved å kjøre ett fast skript
gjennom en snevert avgrenset regel som tillater den ene kommandoen
uten argumenter. Skriptet bygger imaget og starter tjenesten på
nytt, så en rutinemessig utgivelse trenger verken root-shell eller
vilkårlige kommandoer.

Hvor det går galt

Det meste av trøbbel med produksjonssetting kommer av en forskjell
mellom det som ble sjekket, og det som faktisk endret seg.

Produksjon kjører noe staging aldri så. Når hvert miljø bygger sin
egen kopi, velges nyere versjoner innenfor avhengighetenes
versjonsintervaller, et baseimage flytter seg mellom byggene, eller
et byggeflagg er annerledes, og artefakten som besto testingen, er
en annen enn den som betjener kundene. Bygg én gang, registrer
digesten, promoter den digesten, og hold alt som er miljøspesifikt,
i konfigurasjonen og ikke i artefakten.

En tag flytter seg, og en tilbakerulling lander på feil versjon. En
produksjonssetting som peker på `latest`, eller som gjenbruker en
versjonstag etter et nytt bygg, avhenger av hva taggen peker på den
dagen den kjører. Kubernetes-dokumentasjonen fraråder `:latest` i
produksjon, fordi det blir vanskeligere å se hvilken versjon som
kjører, og vanskeligere å rulle tilbake ordentlig. Bruk en
versjonstag som aldri gjenbrukes, og lås digesten der plattformen
tillater det.

Pipelinen melder suksess før den nye versjonen virker. Mange
kommandoer for produksjonssetting returnerer så snart plattformen
har tatt imot forespørselen, mens de nye instansene fortsatt starter
og kan krasje et minutt senere. Et steg som venter til den nye
versjonen melder seg klar, og så sender noen ekte forespørsler og
sjekker svarene, gjør en stille svikt om til et rødt bygg mens den
forrige utgivelsen fortsatt er like for hånden.

Ny kode og gammelt databaseskjema møtes midt i en utrulling. Under
en rullerende utrulling eller en canary betjener gamle og nye
versjoner trafikk side om side mot én database. En databasemigrering
som gir en kolonne nytt navn eller fjerner den, ødelegger de gamle
instansene som fortsatt kjører, og gjør tilbakerulling utrygg, fordi
den gamle koden forventer det som ble fjernet. Del slike endringer
over flere produksjonssettinger: legg til den nye strukturen først,
lever kode som virker med begge, og fjern den gamle strukturen først
når ingen kjørende versjon trenger den.

Les mer

  * Build, release, run — argumentet i The Twelve-Factor App for tre
atskilte faser og utgivelser som aldri endres når de først er laget.

  * Open Container Initiative — prosjektet i Linux Foundation bak
spesifikasjonene for image, kjøretid og distribusjon som de fleste
containerbaserte produksjonssettinger bygger på.

  * OCI Image Format Specification — manifester, lag, konfigurasjon
og innholdsdigestene som identifiserer et image.

  * Kubernetes Deployments — rullerende oppdateringer,
recreate-strategien, fristen for fremdrift og tilbakerulling.

  * Kubernetes images — tagger, digester, pull-policyer og hvorfor
`:latest` gjør tilbakerulling vanskeligere.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/deployment/	engineer.company	70
