DNS

Hva det er

Nesten hver tilkobling på internett begynner med et spørsmål til
DNS, domenenavnsystemet (Domain Name System), det distribuerte
oppslagsverket som maskiner slår opp i før noe annet kan skje. Et
program som har et navn som `example.com`, spør etter adressen det
skal koble seg til, og det samme systemet svarer på en håndfull
andre spørsmål om navnet: hvilke servere som tar imot e-post for
det, hvilken tekst eieren har publisert, og hvilke servere som har
ansvaret for det.

Oppslagsverket er et tre som leses fra høyre mot venstre. Øverst
står roten, under den toppdomener som `.com`, `.dk` eller `.no`,
under dem domenene folk registrerer, og under dem igjen de
underdomenene eierne lager. Hele treet ligger ikke på én server.
Hvert nivå overlater ansvaret for nivået under til navngitte
servere, og den delen av treet som ett sett med servere svarer for,
kalles en sone. Den som styrer en sone, bestemmer hva navnene i den
peker på.

To slags servere gjør jobben. Autoritative navnetjenere holder en
sone og svarer for den med siste ord. Rekursive resolvere, drevet av
internettleverandører, bedrifter eller offentlige tjenester, går
veien på vegne av en klient: de spør en rotserver hvor `.com` holder
til, spør `.com` hvor `example.com` holder til, spør domenets egne
servere etter posten og gir svaret tilbake. Operativsystemet ditt
kjører bare en liten stub-resolver som sender spørsmålet videre til
en rekursiv resolver og venter.

Svarene er typede poster, og en sonefil er den klassiske måten å
skrive dem ned på:

```text
$ORIGIN example.com.
$TTL 3600
@     IN  SOA    ns1.example.net. hostmaster.example.com. (
                 2026101701 7200 900 1209600 300 )
@     IN  NS     ns1.example.net.
@     IN  A      192.0.2.10
@     IN  AAAA   2001:db8::10
www   IN  CNAME  example.com.
@     IN  MX     10 mail.example.net.
@     IN  TXT    "v=spf1 include:_spf.example.net -all"
```

`A` og `AAAA` gir IPv4- og IPv6-adresser. `CNAME` gjør ett navn til
et alias for et annet. `MX` navngir serveren som tar imot e-post, og
`TXT` bærer fri tekst, som i praksis betyr policyer for
autentisering av e-post og bevis på at noen styrer domenet. `NS` og
`SOA` beskriver selve sonen.

Hver post har en levetid, time to live eller TTL, her 3 600
sekunder, og det tallet er nøkkelen til hvordan DNS oppfører seg. En
resolver som har hentet et svar, kan bruke det om igjen til TTL-en
har løpt ut, uten å spørre på nytt. Med slik caching blir de fleste
oppslag besvart av en kopi nær klienten, og systemet fortsetter å
svare når en autoritativ server en kort stund er utilgjengelig.
Prisen er at ingen kan tvinge verden til å glemme et gammelt svar
før tiden.

Hvorfor det er viktig

Hver tilkobling til en tjeneste med navn begynner med et oppslag.
Når DNS er feil, kan serverne være i fin form og nettstedet, API-et
og e-posten likevel se nede ut, fordi ingenting når fram til dem.
Når DNS er riktig, legger ingen merke til det, og derfor er det
gjerne den minst dokumenterte delen av et system.

DNS er også stedet der kontrollen over et domene utøves og bevises.
E-postleverandører leser policyene for SPF, DKIM og DMARC fra
`TXT`-poster for å avgjøre om en melding som sier den kommer fra
domenet ditt, er ekte, så en gal eller manglende post sender ekte
e-post rett i søppelposten. Sertifikatutstedere og hostede tjenester
ber om en post med en bestemt verdi som bevis på at du eier navnet.
Den som kan redigere sonen, kan omdirigere nettstedet, fange opp
e-posten og skaffe seg et sertifikat for domenet. Det gjør tilgang
til DNS-kontoen like følsom som tilgang til serverne.

Caching former hver endring. Det folk kaller propagering, er
egentlig tusenvis av resolvere som hver venter på at sin egen kopi
skal gå ut på tid. Vil du flytte et nettsted med lite forstyrrelse,
senker du TTL-en et døgn eller så i forveien, venter til den gamle
TTL-en har gått, gjør endringen og hever TTL-en igjen når alt har
satt seg.

Klassisk DNS går i klartekst, og verken svarene eller spørsmålene er
private. DNSSEC lar en resolver sjekke at et svar virkelig kom fra
eieren av sonen og ikke er endret underveis, og etter sin egen
spesifikasjon gir det ingen konfidensialitet. Krypterte transporter
som DNS over HTTPS skjuler spørsmålene for nettverket på veien, mens
resolveren i den andre enden fortsatt ser hvert navn som blir slått
opp. Å velge resolver er å velge hvem som får den listen.

Slik ser det ut i praksis

Selskapets egen sone viser det vanligste utgangspunktet og en vei ut
av det. Den hadde omtrent tjue poster, holdt i en leverandørs
nettkonsoll, fordelt på en nettilstedeværelse, et git-underdomene,
to personlige omdirigeringer, e-postruting gjennom en leverandør av
hostede postbokser, et domene for transaksjonell utsending og
autentiseringspostene for begge. I en konsoll er den gjeldende
tilstanden det den siste som klikket, har etterlatt seg. Nå er sonen
data i et repo: aktive poster, applikasjonsposter, poster for
transportpolicy og en egen liste over poster som venter på å bli
fjernet. Ett play avstemmer den deklarasjonen mot leverandørens API.
To inngangspunkter til ligger bak tagger som må slås på eksplisitt:
en revisjon som rapporterer forskjellen uten å endre noe, og en
eksport som skriver ut sonen i standard sonefilformat, slik at noe
annet enn repoet kan lese den. Revisjonen er den delen som brukes
mest, fordi det oftere er forskjellen man vil vite, enn at den skal
lukkes.

Den samme leverandøren har en bevisst smal jobb. Kolofonen forklarer
at Cloudflare svarer på DNS for nettstedet, og bare DNS, uten noen
proxy foran, og den skriver ut serverens adresse rett ut, fordi DNS
allerede gir den adressen til alle som spør.

Å lese DNS hører også med til den faste beskrivelsen av
driftsmiljøet. Blant sju rapporteringsroller som bare leser og
gjengir verten i drift som Markdown, er en leverandøroversikt på
tvers av fire leverandørflater: DNS, to sky-API-er og et API for
dedikerte servere. Regelen for alle sju er at det ikke skrives ut
noe tall som kjøringen ikke har målt.

Hvor det går galt

Feil i DNS er ofte forsinket, mellomlagret eller delt, så det samme
navnet virker for én person og feiler for en annen. Her er de som
går igjen.

En endring vil ikke slå gjennom. Noen endrer en post med en TTL på
et døgn og venter at den nye adressen skal gjelde med en gang, men
resolvere som har lagret det gamle svaret, fortsetter å dele det ut
til kopien deres går ut på tid. En stillere variant rammer nye navn:
ble et navn slått opp før posten fantes, lagres også det negative
svaret, så lenge sonens `SOA` tillater (RFC 2308). Senk TTL-en før
planlagte endringer, og opprett poster før noe spør etter dem.

Et alias står der det ikke kan stå. RFC 1034 sier at et navn som har
en `CNAME`, ikke kan ha andre data. Selve domenet, `example.com`,
har alltid `SOA`- og `NS`-poster, så en sone som følger standarden,
kan ikke gjøre toppen av sonen til et alias, og en `CNAME` på et
underdomene som også trenger `MX`- eller `TXT`-poster, bryter den
samme regelen. Leverandører tilbyr utflatede poster eller
`ALIAS`-poster som sin egen omvei. Hver av dem oppfører seg litt
forskjellig, så les hva din leverandør faktisk serverer.

Autentiseringen av e-post velter. Hver `include` i en SPF-post fører
til DNS-oppslag, og RFC

7208 setter et tak på ti til sammen. Én tjeneste til for nyhetsbrev
eller saker kan presse posten over grensen, og mottakerne behandler
da policyen som en permanent feil, så e-posten den skulle
autentisere, blir vurdert uten den. Tell oppslagene hver gang en ny
avsender legges til.

En post lever lenger enn målet sitt. Et underdomene peker med
`CNAME` på en bucket i skylagring eller en hostet app som siden er
slettet. Lar leverandøren hvem som helst ta det ressursnavnet, kan
en fremmed gjøre krav på det og servere eget innhold under
underdomenet ditt, med domenets omdømme på kjøpet. Fjern posten i
den samme endringen som fjerner det den peker på.

Sonen finnes bare i en konsoll. Der er det verken historikk,
gjennomgang eller diff, så en `MX`-post som slettes ved et uhell,
blir oppdaget når e-posten slutter å komme, og den forrige verdien
må gjenskapes etter hukommelsen. Å eksportere sonen jevnlig, eller
enda bedre å deklarere den som kode, gir hver endring et spor og en
vei tilbake.

Les mer

  * RFC 1035: Domain Names, Implementation and Specification —
postformatene, syntaksen for sonefiler og protokollen på linjen.

  * RFC 1034: Domain Names, Concepts and Facilities — treet, sonene,
delegeringen og hvordan resolvere går gjennom dem.

  * RFC 9499: DNS Terminology — nøyaktige definisjoner av ordene
denne siden bruker.

  * RFC 2308: Negative Caching of DNS Queries — hvor lenge en
resolver kan huske at et navn ikke finnes.

  * RFC 4033: DNS Security Introduction and Requirements — hva
DNSSEC beskytter, og hva det lar være.

  * RFC 8484: DNS Queries over HTTPS — oppslag fraktet inne i vanlig
kryptert webtrafikk.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/dns/	engineer.company	70
