GIS

Hva det er

Et GIS, kort for geografisk informasjonssystem, er kombinasjonen av
data, programvare og arbeidsvaner som lar folk lagre, analysere og
tegne ting som har en posisjon på jorden. QGIS-prosjektets egen
innføring i faget passer på å si at begrepet dekker mer enn et
program: den lister opp de digitale dataene og datamaskinene ved
siden av programvaren, og behandler GIS som alt som inngår i å
forvalte og bruke geografiske data. Fagfeltet tok form på
1970-tallet, på utstyr som bare universiteter og store selskaper
hadde råd til. I dag kjører en bærbar maskin et GIS for
skrivebordet, og en telefon viser et webkart bygd på de samme
ideene.

Alle GIS arbeider med to slags data.

  * Vektordata lagrer et objekt som geometri: et punkt for en brønn,
en linje for en vei, et polygon for et sogn. Hvert objekt har en rad
med attributter, så en vei vet hva den heter, hvilket dekke den har
og hva fartsgrensen er, og kartet kan fargelegges etter hvilken som
helst av dem.

  * Rasterdata lagrer et rutenett av celler som hver har én verdi:
fargen på en piksel i et flyfoto, høyden på bakken i en
terrengmodell, nedbøren over en måned. Zoomer du langt nok inn,
viser cellene seg som klosser.

Objekter av samme slag samles i lag, og lagene stables oppå
hverandre. Det er i den stablingen det meste av verdien ligger.
Elver over eiendomsgrenser over en flommodell besvarer et spørsmål
som ingen av de tre besvarer alene.

Det som får lagene til å ligge riktig over hverandre, er
koordinatreferansesystemet. Hvert lag har ett, og det forteller
programvaren hvordan tallene henger sammen med virkelige steder,
enten de er grader bredde og lengde eller meter øst og nord for et
nasjonalt nullpunkt. Et GIS for skrivebordet kan projisere lag om i
farten, slik at data fanget i ulike systemer tegnes i ett, men det
får det bare til for et lag der systemet er riktig oppgitt.

Rundt disse ideene ligger fire slags arbeid: å fange inn data ved
oppmåling, GPS, digitalisering eller laserskanning; å lagre dem i
filer eller i en romlig database; å analysere dem med operasjoner
som buffersoner, overlagring og interpolasjon; og å presentere dem
som et trykt kart, et webkart eller en rapport.

Hvorfor det er viktig

Den første nyttige beslutningen er om et spørsmål i det hele tatt er
romlig. Mange data har en kolonne med sted uten å trenge et GIS: å
telle bestillinger per by er en gruppering på et tekstfelt. Et
spørsmål blir romlig når svaret avhenger av hvor ting ligger i
forhold til hverandre, slik at svaret ville endret seg om du flyttet
en av dem. Hvilke husstander ligger innenfor flomsonen, hvilke
kunder har mer enn en halvtimes kjøring til nærmeste lager, hvilke
strekninger av et strømnett betjener flest nye tilkoblinger: slike
spørsmål trenger geometri, et koordinatreferansesystem og
operasjoner som forstår begge deler.

Når et spørsmål først er romlig, blir neste beslutning hvor mye GIS
som skal bygges, og det finnes omtrent tre nivåer. Et webkart som
viser nåler og omriss fra en fil, trenger et kartbibliotek og lite
annet. Et produkt som besvarer romlige spørsmål for brukerne sine,
trenger en romlig database under seg, slik at spørsmålene kjøres der
dataene ligger. En virksomhet som fanger inn og vedlikeholder sine
egne geografiske data, retter dem, versjonerer dem og publiserer dem
til andre, trenger analytikere, verktøy for skrivebordet og
nedskrevne regler for datakvalitet, fordi dataene har blitt en verdi
i seg selv. Hvert nivå koster mer enn det forrige, og hvert av dem
er bortkastet hvis spørsmålet aldri trengte det.

Et kart avslører dessuten problemer i dataene som tabeller skjuler.
En kundeadresse som er geokodet midt ut i Nordsjøen, består hver
kontroll i et regneark og er åpenbar i det øyeblikket den tegnes.
Bare det gjør det verdt å ta en rask titt på dataene på et kart før
noen romlig analyse får tillit.

Slik ser det ut i praksis

Bredden i fagfeltet viser seg på tvers av mer enn tretti
skreddersydde GIS-prosjekter som ble bygget, satt i produksjon og
deretter fulgt opp i drift. Stakken deres svarer til delene av et
GIS som er beskrevet ovenfor. PostgreSQL med PostGIS lagret de
romlige dataene. GDAL/OGR flyttet dem mellom formater, blant dem
shapefiler, GeoJSON, GeoTIFF, KML og vektorfliser. QGIS og JOSM tok
seg av selve dataarbeidet, og webkart bygget på Mapbox GL og Leaflet
presenterte resultatet. Arbeidet spente fra kartlegging i 2D og 3D
via LiDAR-behandling, georektifisering og vektorisering til
innendørs kartlegging og navigasjon.

GIS kan også være selve produktet og ikke bare verktøyet bak det. En
SaaS-plattform for å følge med på fornybare energianlegg som
solcellepaneler og vindturbiner manglet den geospatiale delen
kundene trengte for å se hvor anleggene sto og hvordan de presterte.
En GIS-kartapplikasjon ble bygd inn i plattformen på en modulær
arkitektur av GIS-biblioteker med åpen kildekode, valgt for å holde
systemet lett nok til at et lite team kunne drive det. Den vokste
fra en enkel prototyp til en hjørnestein i plattformen, med analyser
og egne dashbord, og ga 10 ganger høyere inntekter gjennom mersalg,
datalisensiering og nye kunder.

Hvor det går galt

Lag som skal ligge oppå hverandre, havner ved siden av hverandre.
Veier fra én leverandør går ved siden av eiendommene fra en annen i
stedet for langs kantene deres, eller et helt lag dukker opp i feil
del av verden. Årsaken er nesten alltid et koordinatreferansesystem
som mangler eller er feil: en shapefil levert uten `.prj`-filen sin,
et regneark med koordinater uten et ord om hva de betyr, eller data
på ett datum merket som et annet. Omprojisering i farten kan bare
flytte et lag der den kjenner systemet. Rett det ved import:
registrer systemet for hvert innkommende lag eksplisitt, projiser
alt om til ett arbeidssystem for analysen, og sjekk resultatet mot
et punkt med kjent posisjon i terrenget.

Målte arealer stemmer ikke med matrikkelen. Et jorde eller en
byggetomt målt på kartet blir større enn det offisielle tallet, og
avviket vokser med avstanden fra ekvator. Målingen ble gjort i
projeksjonen som brukes til visning. Webkart bruker ofte en variant
av Mercator, som holder vinkler og former riktige lokalt og betaler
for det ved å forvrenge arealet. Mål i en arealriktig projeksjon
eller i det nasjonale rutenettet som er laget for området, eller la
en romlig database regne ut arealet på ellipsoiden.

Nabopolygoner etterlater glipper og overlapp. Kommunegrenser,
leveringssoner eller jorder digitalisert ett om gangen møtes ikke
helt: tynne sprekker åpner seg mellom dem, eller to soner gjør krav
på den samme stripen. Linjer som skulle møtes, stopper for tidlig
eller går forbi hverandre, noe QGIS kaller «undershoots» og
«overshoots», og et rutesøk behandler da veinettet som brutt på det
stedet. Objektene ble fanget inn hver for seg uten topologiregler.
Digitaliser med festing til eksisterende hjørnepunkter, kjør en
topologisjekk som flagger glipper og overlapp, og hold hver felles
grense som én delt linje.

Attributtnavn kommer fram avkortet. Et lag eksportert som shapefil
kommer tilbake med `population_density` omdøpt til `population` og
en annen kolonne omdøpt til `populati_1`. Formatet holder
attributtene i en dBASE-fil, som begrenser et feltnavn til 10 tegn
og bare støtter heltall, desimaltall, strenger og datoer, så
klokkeslett og lister går også tapt. Utveksle data som GeoPackage,
en OGC-standard som lagrer lag og attributter i én SQLite-fil, og
bruk shapefiler bare for verktøy som ikke godtar noe annet.

Les mer

  * A Gentle Introduction to GIS — QGIS-prosjektets gratis kurs, fra
vektor- og rasterdata til kartproduksjon og romlig analyse.

  * Coordinate Reference Systems — kapittelet om
projeksjonsfamilier, hva hver av dem bevarer, og omprojisering i
farten.

  * Topology — glipper, overlapp, «undershoots», «overshoots» og
festeavstanden som hindrer dem.

  * Shapefile driver — GDALs merknader om formatets grenser for
feltnavn, typer og størrelse.

  * GeoPackage — OGC-kodingen som bærer vektorlag, fliser og
attributter i én SQLite-fil.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/gis/	engineer.company	70
