Vert

Hva det er

En vert er en datamaskin i enden av en nettverksvei: maskinen
trafikken er adressert til og kommer fra, i motsetning til ruterne
og svitsjene som bare sender den videre. Det engelske ordet er host,
og det brukes mye også på norsk. Ingeniører sier også _vertsmaskin_,
kaller navnet den svarer på, for _vertsnavnet_, og snakker innen
virtualisering om den fysiske verten som bærer gjestemaskiner. Å
være _vert_ for noe, slik et webhotell er vert for nettsteder, er å
kjøre det på en slik maskin.

Internettets egen definisjon er fra oktober 1989. RFC 1122,
kravdokumentet for internettverter, kaller en vertsdatamaskin, eller
bare en vert, den endelige forbrukeren av kommunikasjonstjenester,
en maskin som som regel kjører applikasjonsprogrammer på vegne av
brukerne sine. Den tilsvarer det OSI-modellen kalte et endesystem.
Nettverkene mellom vertene er koblet sammen av gateways, som i dag
kalles rutere. Det samme dokumentet dekker alt fra verter med ett
enkelt formål til verter med full tjeneste, og kaller en vert med
mer enn ett nettverksgrensesnitt multihomed.

Grensen mellom vert og ruter trekkes ut fra oppførsel, ikke ut fra
maskinvare. RFC 1122 sier at enhver vert som videresender
datagrammer som en annen vert har laget, opptrer som en gateway,
krever en bryter som slår gateway-funksjonen av, og krever at den
bryteren står av som standard. En vert med to nettverksgrensesnitt
holder seg derfor til sin egen trafikk helt til noen slår
videresendingen på. En bærbar PC, en telefon, en skriver, en leid
virtuell maskin og en container med egen adresse er alle verter.

NIST-ordlisten har to definisjoner side om side. Den ene regner med
enhver maskinvareenhet som har en vei inn på et nettverk. Den andre,
fra veiledning om sikring av webservere, sier at en server er en
vert for klientene sine, og at en klientstasjon også er en vert,
fordi den er en kilde til informasjon for nettverket, i motsetning
til en ruter eller svitsj som dirigerer trafikk. Det er den nyttige
kontrasten til ordet server. En server er en rolle et program
spiller, nemlig å svare på forespørsler. En vert er maskinen, enten
den svarer noen eller ikke. Én vert kan kjøre mange servere, og en
bærbar PC som ikke kjører en eneste server, er fortsatt en vert.

En vert samler på navn. Søsterdokumentet, RFC 1123, satte reglene
for vertsnavn: det første tegnet kan være en bokstav eller et
siffer, vertsprogramvare må håndtere navn på opptil 63 tegn og bør
håndtere navn på opptil 255, og overalt der en bruker kan skrive inn
navnet til en vert, bør det også gå an å skrive inn adressen i
desimal punktnotasjon. I tillegg kan DNS peke et hvilket som helst
antall navn mot én adresse, og HTTP lar en klient si hvilket av dem
den vil ha, i `Host`-feltet i hver forespørsel, så én vert kan svare
for mange nettsteder.

Hvorfor det er viktig

Verten er enheten driften teller i. Inventarlister ramser opp
verter, overvåkingen følger med på verter, brannmurregler og
tilgangslister navngir dem, og skyleverandører fakturerer dem per
time eller per måned. En plan som sier «legg til en vert», er
konkret på en måte «legg til kapasitet» ikke er: den betyr én maskin
til som skal opprettes, navngis, patches, sikkerhetskopieres og
betales for.

Verten er også enheten et innbrudd måles i. Den som kontrollerer en
vert, kontrollerer hvert serverprogram på den, hver nøkkel som
ligger på disken, og hver forbindelse den kan åpne. Det en vert
holder på, bestemmer hva det koster å miste den, og derfor avgjør
nøye operatører per vert hvilke hemmeligheter, hvilke data og hvilke
nettverksveier den får, og gir den ikke mer enn det.

Og verten er der navnene møtes. Den samme maskinen er kjent under
navnet i inventaret, navnet den kaller seg selv, DNS-navnene som
peker mot adressen, og navnene i forespørslene den tar imot. Når de
stemmer overens, fører en logglinje, et driftsvarsel og en
supportsak til den samme boksen. Når de glir fra hverandre, bruker
den som blir tilkalt om natten, de første minuttene av
driftshendelsen på å finne maskinen.

Slik ser det ut i praksis

Driftsarbeidet bak dette nettstedet behandler verten som det som
skal bygges fra kode og få sine egne hemmeligheter. Da plattformen
trengte en maskin nummer to hos en annen leverandør, ble svaret at
vert nummer to opprettes, eller tas over på nytt, fra repoet. Den
første maskinen var laget for hånd og hadde fått brannmuren sin
etterpå, noe som etterlater et vindu der en fersk vert med en
standard passordpolicy kan nås fra internett. Rollen som oppretter
den andre, tar over en eksisterende maskin i stedet for å duplisere
den, så det er trygt å kjøre den på nytt, og rollens egen fil oppgir
instanstypen, regionen, spesifikasjonen og den månedlige kostnaden i
euro, fordi det er den ene rollen i repoet som bruker penger.

Overgangen fra én vert til to avslørte deretter hver verdi som var
skrevet ut fra antakelsen om at det aldri ville bli mer enn én. Hver
driftshemmelighet ble en oppslagstabell med verten som nøkkel. Siden
forklarer hvorfor deling var feil på to måter. En dødmannsknapp som
deles av to verter, varsler mindre enn to knapper, ikke mer: så
lenge én av vertene fortsatt melder seg, holder knappen seg grønn
mens den andre er død. Og en felles passordfrase for
sikkerhetskopier knytter vertenes eksponering sammen. Separate
restic-repoer kan ha forskjellige hovednøkler selv om de bruker
samme passfrase, men den som får tak i den og kan lese de krypterte
dataene og nøkkelfilene i begge repoene, kan låse opp begge. Den
eksisterende verten ble ført opp i alle fire tabellene med
sikkerhetskopirepoet sitt og begge knappene stående tomme, og det
kaller siden den sannferdige tilstanden.

Fra en besøkendes side betyr ordet noe mindre: et navn nettleseren
kontakter. Sikkerhetssiden ber leseren om å åpne nettverkspanelet i
nettleseren og telle vertene, og sier at det er én, og at den er
nettstedets egen.

Hvor det går galt

En vert begynner å videresende trafikk den bare skulle ta imot.
Containernettverk og VPN-programvare slår på IP-videresending, og
fra da av ruter verten mellom grensesnittene sine. Dokumentasjonen
til Docker, for å ta ett eksempel, sier at Docker slår på begge
innstillingene nedenfor når den starter, og deretter forkaster
videresendte pakker med mindre en regel godtar dem. Der
videresending er slått på uten en slik regel, lar brannmurregler som
er skrevet for trafikk adressert til verten, trafikken som passerer
gjennom den, være i fred, og et nettverk bak verten blir nåbart via
en vei ingen har tegnet. Les bryterne, og skriv regler for
videresending med vilje der de står på `1`:

```sh
sysctl net.ipv4.ip_forward net.ipv6.conf.all.forwarding
```

Navnene er uenige. Inventaret sier én ting, maskinen kaller seg det
leverandørens image valgte, DNS har et tredje navn og
TLS-sertifikatet et fjerde. Hvert driftsvarsel bærer da navnet ingen
bruker. Hent maskinens eget vertsnavn fra den samme kilden som
inventaret og DNS-postene, og sett det når verten opprettes, i
stedet for når noen legger merke til det.

En server svarer på hvilket som helst vertsnavn den får.
`Host`-feltet kommer fra klienten, og en server som svarer på
ukjente navn med et standardnettsted, bygger lenker, omdirigeringer
og bufrede sider ut fra et navn en angriper har valgt. RFC 9110
advarer om at feltet er et hyppig mål for skadevare som prøver å
forgifte en delt hurtigbuffer eller sende en forespørsel videre til
en server den aldri var ment for. Svar bare på navnene verten
faktisk betjener, avvis resten, og bygg absolutte lenker ut fra
konfigurasjonen i stedet for ut fra forespørselen.

Klonede verter deler identitet. En maskin som er kopiert fra et
image, bærer med seg det imaget inneholdt: SSH-vertsnøkler, tokener,
noen ganger en passordfrase for sikkerhetskopier. Klientene kan da
ikke lenger skille kopiene fra hverandre, og én lekkasje åpner hver
eneste kopi. Generer vertsnøkler ved første oppstart, hold
hemmeligheter utenfor imagene, og gi hver vert sin egen oppføring
overalt der en hemmelighet konfigureres.

Les mer

  * host — NIST CSRC Glossary — begge definisjonene, også den som
stiller verter opp mot rutere og svitsjer.

  * RFC 1122: Requirements for Internet Hosts, Communication Layers
— definisjonen av en vert fra 1989, multihoming og videresending som
er slått av som standard.

  * RFC 1123: Requirements for Internet Hosts, Application and
Support — reglene for vertsnavn og lengdene deres, i avsnitt 2.1.

  * RFC 9110, HTTP Semantics: Host and :authority — hvordan én
server skiller mange vertsnavn fra hverandre, og hvorfor feltet er
et mål for angrep.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/host/	engineer.company	70
