HSTS

Hva det er

HSTS, kort for HTTP Strict Transport Security, er en header i
HTTP-svaret som ber nettleseren om å kontakte et nettsted bare over
HTTPS i et oppgitt antall sekunder, og om å avvise forbindelsen
blankt når sertifikatet er feil. Headeren heter
`Strict-Transport-Security`, og RFC 6797 har definert den siden
november 2012. Selv krypterer den ingenting; den endrer hva en
nettleser er villig til å gjøre over HTTPS.

En typisk verdi har to direktiver:

```text
Strict-Transport-Security: max-age=31536000; includeSubDomains
```

`max-age` er hvor lenge nettleseren husker regelen, her ett år. Med
`includeSubDomains` gjelder regelen for alle navn under verten, så
`api.example.com` og `old.example.com` arver det `example.com` ba
om. Et tredje ord, `preload`, dukker opp i mange konfigurasjoner.
Det kommer fra preload-listen som drives på hstspreload.org, og står
ikke i RFC-en. Med det samtykker nettstedet i at navnet bygges inn i
nettlesere.

Har en nettleser først sett headeren på et sikkert svar, gjør den
tre ting for den verten til tiden er ute. Den skriver om hver
`http://`-adresse til `https://` før forespørselen forlater
maskinen. Den behandler enhver sertifikatfeil som fatal, uten noen
knapp for å fortsette likevel. Og den starter klokken på nytt hver
gang headeren kommer igjen. Et svar med `max-age=0` får den til å
glemme verten.

Det vanlige sammenligningsgrunnlaget er en omdirigering fra port 80
til port 443. Den virker, men først etter at nettleseren har sendt
den første forespørselen i klartekst, og hvem som helst på det samme
nettverket kan besvare den forespørselen selv og holde den besøkende
på en ukryptert kopi av nettstedet. HSTS fjerner den ukrypterte
forespørselen fra hvert besøk etter det første. Upgrade Insecure
Requests, et direktiv i Content Security Policy, er den andre
naboen: det oppgraderer forespørslene en side gjør etter sine egne
skript og bilder, og overlater en besøkende som kommer fra en annens
`http://`-lenke, til omdirigeringen.

Hvorfor det er viktig

Å slå på HSTS koster én linje konfigurasjon. Den egentlige
avgjørelsen er hvor langt du tar det, fordi hvert steg beskytter
flere besøkende og er vanskeligere å gå tilbake på.

Headeren alene etterlater et hull som RFC 6797 selv navngir. En
nettleser som aldri har sett nettstedet, eller som har en husket
policy som er utløpt, starter fortsatt med en ukryptert forespørsel.
En lang `max-age` krymper den andre halvdelen av hullet, og derfor
er ett år den vanlige innstillingen. Den første halvdelen lukkes
bare gjennom preload-listen: vertsnavn kompilert inn i Chrome, der
Firefox, Safari og Edge fører lister basert på den, slik at en
nettleser rett fra installasjonen allerede vet at den skal bruke
HTTPS.

Listen krever mye. Hoveddomenet trenger et gyldig sertifikat, en
omdirigering fra HTTP til HTTPS på den samme verten, HTTPS på hvert
underdomene og en header med `max-age` på minst 31536000 sekunder,
`includeSubDomains` og `preload`. Vedlikeholderne sier rett ut at
dette også gjelder interne underdomener som offentligheten aldri
ser. Det som avgjør spørsmålet, er veien ut: en fjerning tar måneder
å nå brukerne gjennom Chrome-oppdateringer, de andre nettleserne gir
ingen garanti, og nettstedet beskriver fjerning som «slow and
painful», altså tregt og smertefullt.

Valget går derfor opp en stige, ett trinn om gangen:

  * Headeren uten `includeSubDomains` passer nesten ethvert nettsted
som allerede leverer HTTPS. RFC 9325, gjeldende beste praksis for
TLS, sier at webservere bør sende den.

  * Å legge til `includeSubDomains` er trygt når noen har listet
hvert navn under domenet og bekreftet at hvert av dem svarer på
HTTPS, også de som en leverandør eller en annen avdeling drifter.

  * Preloading passer et domene der eierne er sikre på at intet navn
under det noen gang trenger ukryptert HTTP igjen: et
innloggingsdomene, et betalingsdomene, et selskap som styrer all sin
egen DNS. Et markedsføringsdomene der et kampanjeverktøy snart kan
be om en CNAME, er en dårlig kandidat, og det samme er ethvert
domene som deles med kontorutstyr.

Vedlikeholderne av listen angir også tempoet på klatringen:
`max-age` på 300 sekunder, så en uke, så en måned, hver gang med
`includeSubDomains`, og med hele levetiden til ett trinn utløpt før
neste begynner. En nettleser beholder den verdien den så sist, så en
feil gjort på femminuttstrinnet koster fem minutter.

Slik ser det ut i praksis

På en plattform med faglige og organisatoriske data arbeidet
selskapet som sikkerhetsingeniør og herdet hvert lag, og HSTS var
ett av dem. I proxy-mellomvaren i Next.js, `proxy.ts`, bærer svaret
HSTS sammen med en Content Security Policy med en fersk nonce per
forespørsel og `strict-dynamic`, og SameSite-informasjonskapsler. En
proxy-mellomvare kjører foran rutene den treffer, og det holder
reglene som vender mot nettleseren, samlet i én fil i stedet for
spredt utover sidene.

Det samme arbeidet viser hvor HSTS slutter. Arbeidsantakelsen var at
klienten er fiendtlig: alt nettleseren håndhever, kan den som sitter
med nettleseren, slå av. HSTS beskytter en ærlig besøkende mot et
fiendtlig nettverk. Mot en fiendtlig klient gjør det ingenting, og
derfor fortsatte arbeidet under det. API-et fikk
hastighetsbegrensning, CORS, grenser for forespørselsstørrelse,
validering av inndata før noe nådde databasen, og logging av
sikkerhetsrelevante hendelser. API-et koblet seg til databasen som
en rolle som bare kunne kjøre applikasjonens funksjoner, og
rettighetene ble kontrollert på nytt på serveren ved hver
forespørsel, mens sperrene i frontenden ble behandlet som ren
brukeropplevelse. I den stakken holder HSTS selve trafikken utenfor
rekkevidde, og det er det billigste laget å legge til.

Hvor det går galt

Headeren står i konfigurasjonen, og nettlesere oppfører seg som om
den manglet. Den sendes på det ukrypterte HTTP-svaret, som regel
omdirigeringen, eller på et HTTPS-svar med et sertifikat nettleseren
avviste. RFC 6797 ber nettlesere se bort fra den i begge tilfeller
og ber servere la være å sende den på ukrypterte svar overhodet. En
beslektet glipp sender `example.com` rett til
`https://www.example.com` med headeren bare på `www`, slik at
hoveddomenet og de andre navnene står udekket. Sett headeren på
hvert HTTPS-svar, omdirigeringer medregnet, og sjekk begge dørene:

```sh
curl -sI https://example.com/ | grep -i strict-transport-security
curl -sI http://example.com/ | grep -i strict-transport-security
```

Den første linjen skal skrive ut headeren. Den andre hører til
omdirigeringen og skal skrive ut ingenting i det hele tatt.

En gammel tjeneste under domenet slutter å laste for alle som har
besøkt hovednettstedet. `includeSubDomains` på hoveddomenet dekker
hvert navn under det: en statusside hos en leverandør, adminsiden
til en skriver, et internt verktøy som aldri hadde sertifikat. De
besøkende får en tilkoblingsfeil uten vei forbi, mens kolleger som
aldri åpnet hovednettstedet, når tjenesten uten problemer, så
feilmeldingene er vanskelige å gjenskape. Direktivet gikk ut før
noen hadde laget listen. Lag den først, fra DNS-sonen og fra
Certificate Transparency-loggene, som registrerer hvert navn et
offentlig sertifikat er utstedt for. Flytt hvert navn til HTTPS
eller til et annet domene, og legg så til direktivet med kort
`max-age`.

En advarsel de ansatte pleide å klikke seg forbi, blir en mur. Et
testmiljø med selvsignert sertifikat, en intern sertifikatutsteder
som de besøkendes bærbare maskiner ikke stoler på, et sertifikat som
utløp i løpet av en helg: før HSTS var hver av disse en
advarselsside med en vei forbi, og etterpå tilbyr nettleseren ingen.
RFC 9325 nevner selvsignerte sertifikater som et tilfelle der HSTS
kan gjøre sikkerheten dårligere. Gi testmiljøet et sertifikat fra en
offentlig betrodd utsteder, eller et domene policyen ikke når, og
behandle fornyelse av sertifikater som noe som nå tar ned nettstedet
når det svikter, uten noe valg for den besøkende.

Et domene på preload-listen trenger ukryptert HTTP tilbake. En enhet
som bare snakker HTTP, en leverandør med en funksjon for eget domene
som ikke leverer sertifikat, et oppkjøp som tar med egne verter inn
under navnet. Oppføringen ligger allerede i nettlesere som er sendt
ut, og serveren kan gjøre lite med det: en fjerning kommer først
fram til brukerne etter hvert som nettleserne deres oppdateres. Legg
det nye navnet under et annet domene, og bruk preload først etter en
lang periode med `max-age` på ett år og `includeSubDomains` uten en
eneste henvendelse til brukerstøtten.

Les mer

  * RFC 6797: HTTP Strict Transport Security (HSTS) — headeren, de
to direktivene og nøyaktig når en nettleser skal følge den eller se
bort fra den.

  * HSTS Preload List Submission — vilkårene for å komme på listen,
den trinnvise utrullingen vedlikeholderne anbefaler, og hva det
koster å komme seg av.

  * RFC 9325, section 3.2 — gjeldende beste praksis for TLS om HSTS:
klienter og servere må støtte det, og servere bør sende det.

  * Upgrade Insecure Requests — W3C-direktivet som oppgraderer
sidens egne forespørsler, og hvordan det deler arbeidet med HSTS.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/hsts/	engineer.company	70
