HTML

Hva det er

HTML, kort for HyperText Markup Language og fortsatt ofte kalt
HTML5, er ren tekst med koder rundt innholdet, og det er i dette
formatet hver eneste nettside kommer fram. Kodene, eller taggene,
sier hva hver bit er, slik at nettleseren kan skille en overskrift
fra et avsnitt, en lenke fra et listepunkt og et skjemafelt fra
etiketten sin.

En nettleser leser teksten ovenfra og ned og bygger et tre av
elementer fra den, Document Object Model, eller DOM. Det treet er
det stilark gir utseende, det skript endrer, og det skjermlesere
leser opp. Arbeidsdelingen på nettet er gammel og holder fortsatt:
HTML sier hva noe er, CSS sier hvordan det ser ut, og JavaScript
sier hva det gjør når noen tar på det. Et element som `<nav>`,
`<button>` eller `<h2>` bærer en betydning som alle disse leserne
kan handle på. En ekte `<button>` får tastaturfokus, en rolle som
hjelpemidler leser opp, og aktivering med Enter eller mellomrom, alt
uten en eneste ekstra kodelinje.

Språket begynte som en måte å beskrive vitenskapelige dokumenter
semantisk på, og vokste til laget under nesten hver applikasjon med
et nettgrensesnitt. De første fem årene, 1990–1995, ble tilbrakt ved
CERN og deretter i IETF. HTML 3.2 ble ferdigstilt i W3C i 1997, og
HTML4 kom kort etter. I årevis vedlikeholdt W3C og WHATWG tekster
som gled fra hverandre, til de i 2019 inngikk en avtale om å arbeide
på én: HTML Living Standard, som WHATWG vedlikeholder og alle de
store nettlesermotorene implementerer. Den har ikke noe
versjonsnummer. Spør du «er dette HTML5?», svarer standarden med et
kort ja og kaller begrepet et moteord for den moderne
webplattformen, ikke en utgivelse.

Hvor står det ved siden av det det sammenlignes med? Markdown er en
kortform som et byggeverktøy gjør om til HTML. PDF låser oppsettet
til en trykt side, mens HTML flyter om til den skjermen den havner
på. XHTML er det samme vokabularet skrevet etter de strengere
reglene i XML. Maler i JSX, Jinja og Hugo er måter å produsere HTML
på, og det som når nettleseren fra alle sammen, er fortsatt HTML. Et
team som veier et håndbygd nettsted mot en nettstedsbygger, velger
hvem som skriver koden, aldri om det finnes noen kode.

Hvorfor det er viktig

Få team velger HTML med vilje. Den kommer som det rammeverket,
sidebyggeren eller publiseringssystemet tilfeldigvis spytter ut.
Valget de egentlig tar, er om dette resultatet er et leveranseobjekt
noen kontrollerer, eller et biprodukt ingen leser, og konsekvensene
lander tre steder.

Først kommer hvem som kan bruke siden. Hjelpemidler leser treet,
ikke designet. En som bruker skjermleser, beveger seg gjennom en
side etter overskriftene og landemerkene; en tastaturbruker tabber
fra én lenke eller kontroll til den neste. En stylet `<div>` med en
klikkhåndterer ser ut som en knapp for en seende musebruker og er
ren tekst for begge de andre. Krav til universell utforming, som
WCAG 2.2, er i stor grad skrevet mot det markupen eksponerer, så å
oppfylle dem etter lansering betyr gjerne å skrive om maler, ikke å
justere farger.

Deretter kommer hvor lenge innholdet varer. Nettlesere åpner
fortsatt sider skrevet på 1990-tallet, fordi bakoverkompatibilitet
er et av prinsippene standarden vedlikeholdes etter. Rammeverk
skiftes ut med noen års mellomrom. Innhold som ligger i ren, gyldig
HTML, kan flyttes til et annet system, arkiveres, konverteres til
andre formater eller få et nytt design uten å skrives om. Innhold
som er begravd i en sidebyggers nøstede innpakninger, må som regel
kopieres ut for hånd.

Til sist kommer fart og rekkevidde. En side serveren sender
komplett, kan tegnes etter hvert som bytene kommer. En applikasjon
som sender et nesten tomt skall og bygger dokumentet i JavaScript,
får hver leser til å vente på skriptet, og alt som leser siden uten
å kjøre det, fra en lenkeforhåndsvisning til mange søkeroboter, ser
bare skallet. For et produkt bak en innlogging, der samhandlingen er
hele poenget, kan den avveiningen lønne seg. For
markedsføringssider, dokumentasjon og alt som skal finnes gjennom
søk, er komplett HTML det billigste utgangspunktet.

Prisen for alle tre er den samme og liten: én på teamet som leser
HTML like nøye som de leser kode. Semantisk markup koster nesten
ingenting når den skrives først, og svært mye når den ettermonteres.

Slik ser det ut i praksis

Dette nettstedet er det enkleste eksemplet å vise til.
Krediteringssiden lister hva som når en besøkendes nettleser: HTML,
ett stilark, lokale webfonter, bilder, uten kjørbar JavaScript. Hver
side skrives ut i sin helhet som en fil på disk før noen ber om den,
i stedet for å settes sammen fra en mal ved hver forespørsel.
Kvalitetsporten på nettstedet validerer HTML-en med vnu og behandler
hver melding som en feil, og den samme siden lenker til W3C Markup
Validator, som kjører den samme motoren mot den levende standarden,
slik at en leser kan kontrollere påstanden i stedet for å stole på
den.

Tidligere kundearbeid nærmet seg HTML fra den andre siden. På tretti
nettsteder bygd fra ferdige visuelle design ble Photoshop-filene
gjort om til HTML for hånd. Standarden hadde to sider: tro mot
avstandene, typografien og detaljene designeren hadde tenkt seg, og
fleksibel nok til at nettstedet fortsatt virket første gang noen
redigerte innholdet. Å treffe skissen er halve jobben; markup som
overlever neste redigering, er den andre halvdelen.

Å beholde HTML som den kanoniske formen gir også plass til å
publisere andre formater ved siden av. Da nettstedet ble speilet til
Gemini og Gopher, produserte det samme bygget 777 Gemini-dokumenter
og 777 Gopher-menyer fra samme kilde på det dokumenterte
implementeringstidspunktet. En separat sammenligning av bygg målte
null endrede HTML-byte da disse formatene ble lagt til; dette
resultatet beskriver ikke senere redaksjonelle eller visuelle
endringer.

Hvor det går galt

Oppsettet forskyver seg på måter intet stilark forklarer. En side
som begynner uten `<!DOCTYPE html>`, eller med en gammel og
feilskrevet doctype, setter nettleseren i quirks mode, en
gjengivelsesmodus som etterligner eldre nettlesere. Prosenthøyder,
tabellceller og linjehøyder følger da gammel oppførsel som avviker
fra CSS-spesifikasjonene, og resultatet blir et annet enn den samme
siden i standardmodus. Løsningen er én linje øverst i hver mal.

Ødelagt markup blir vist, og treet blir et annet. HTML-parseren
kommer seg etter hver eneste feil på en definert måte, likt i alle
nettlesere, så feil synes sjelden på skjermen. De dukker opp senere,
når en selektor eller et skript leter etter et element et annet sted
enn der parseren la det. Et blokkelement inne i et avsnitt er
skoleeksemplet:

```html
<p>Opening line
  <div>A block placed inside it</div>
</p>
```

Parseren lukker avsnittet før `<div>`, og gjør så den løse `</p>` om
til et nytt, tomt avsnitt. Kjør en validator i bygget og la bygget
feile på meldingene den gir; nettleserens toleranse er en mekanisme
for å komme seg etter feil, og den gjennomgår ingenting.

Hver kontroll blir til en `div`. Klikkbare `div`- og
`span`-elementer, overskrifter valgt etter størrelse, senket skrift
brukt for å gjøre tekst mindre: hver av dem ser riktig ut og
forteller hjelpemidlene noe feil. Tastaturbrukere passerer
kontroller som aldri får fokus, og skjermleserbrukere mister
overskriftene og landemerkene de navigerer etter. En side uten et
`<main>`-element eller en `<h1>` lar dem lese fra toppen hver gang.
Bruk elementet som navngir jobben, som `button`, `a`, `h2`, `main`
eller `nav`, og la CSS endre utseendet.

Siden står tom til skriptet har kjørt. Et nettsted som gjengis hos
klienten, sender lite mer enn `<div id="app"></div>` og bygger
dokumentet i nettleseren. På en treg telefon venter leseren; når
skriptet feiler eller et filter blokkerer det, blir siden stående
tom for godt. Gjengi dokumentet på serveren eller ved byggetid, og
legg samhandling oppå HTML som allerede gir mening alene.

Les mer

  * HTML Living Standard — spesifikasjonen nettleserne
implementerer, vedlikeholdt av WHATWG og oppdatert fortløpende.

  * Introduction to the HTML standard — historien fra CERN til
avtalen i 2019, og standardens eget svar på spørsmålet om HTML5.

  * Parsing HTML documents — feilrettingen alle nettlesere deler,
skrevet ut regel for regel.

  * The HTML syntax — doctype, elementer og attributter, og hva som
gjør et dokument gyldig etter standarden.

  * The Nu Html Checker — motoren bak vnu og W3Cs markupvalidator,
med bruk fra kommandolinjen.

  * DOM Standard — treet parseren bygger, og grensesnittene skript
bruker for å endre det.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/html/	engineer.company	70
