Bibliotek

Hva det er

Et bibliotek, eller programbibliotek, er en samling ferdige rutiner
som et program låner i stedet for å skrive dem selv: noen løste et
problem én gang, som å tolke datoer, komprimere filer eller tegne en
QR-kode, og publiserte løsningen med et sett navngitte
inngangspunkter som ethvert program kan bruke. C-biblioteker på
Linux har ofte navn med prefikset lib-, Windows kaller den delte
varianten en DLL, og Rust-programmerere sier crate, et ord som
Rust-boken påpeker brukes om hverandre med bibliotek. De fleste
språk leveres også med et standardbibliotek, modulene som finnes i
hver installasjon uten at noe må legges til.

Et bibliotek er en form for gjenbrukbar kode, og det er lettest å
definere mot naboene sine. En applikasjon kjører av seg selv og har
en bruker; et bibliotek har ingen av delene og kjører bare inne i et
program som kaller det. Et rammeverk er den nærmeste
sammenligningen. Med et bibliotek er det koden din som styrer, og
den kaller biblioteket når den trenger noe; et rammeverk styrer selv
og kaller koden din på de punktene det har definert. En
programvarepakke, til slutt, er esken et bibliotek leveres i, med et
navn, en versjon og en liste over hva det trenger, og biblioteket er
koden inne i esken.

Det som gjør et bibliotek brukbart, er grensesnittet: funksjonene,
typene og konstantene det lover å beholde. Semantic Versioning
bygger hele ordningen sin på det løftet. Et prosjekt som følger den,
må deklarere et offentlig API, og hovedversjonen går opp hver gang
det API-et endres på en måte som ikke er bakoverkompatibel.

Program Library HOWTO sorterer biblioteker på Linux etter når de
blir en del av programmet. Et statisk bibliotek kopieres inn i den
kjørbare filen når den bygges. Et delt bibliotek lastes inn når
programmet starter, og brukes av alle programmer som trenger det, så
det kan oppdateres uten at de bygges på nytt. Et dynamisk lastet
bibliotek åpnes mens programmet kjører, og det er slik systemer for
programtillegg som regel virker.

Hvorfor det er viktig

Hvert bibliotek et prosjekt tar i bruk, er en avgjørelse med tre
mulige svar: ta et eksisterende, skrive koden selv, eller kopiere en
liten, avgrenset bit inn i repoet og eie den fra da av, noe som
kalles vendoring.

Å ta inn et bibliotek er som regel riktig. Forfatterne har allerede
møtt grensetilfellene, og andre brukere har allerede meldt inn
feilene. Kostnaden kommer senere og er lett å overse: bibliotekets
egne avhengigheter følger med, sikkerhetsvarslene for det blir dine,
utgivelsesplanen bestemmer takten i oppgraderingene dine, og
lisensen blir med inn i produktet ditt. Et bibliotek som
vedlikeholderen har forlatt, blir liggende i byggingen din til noen
erstatter det.

Å skrive det selv gir kontroll og koster alt biblioteket ville ha
spart deg for: grensetilfellene, testene og vedlikeholdet, på
ubestemt tid. Det er riktig valg når problemet er smalt og sentralt,
når de tilgjengelige bibliotekene er langt større enn behovet, eller
når et prosjekt har en grunn til å holde antallet avhengigheter
lavt.

Hvordan et bibliotek lenkes inn, betyr også noe. Et program bygd med
et statisk bibliotek bærer med seg en fast kopi, så en
sikkerhetsrettelse i biblioteket når brukerne først når programmet
bygges og leveres på nytt. Et delt bibliotek kan rettes én gang for
hele systemet, mot at programmet stoler på den versjonen systemet
til enhver tid leverer. Lisensieringen bryr seg ikke om forskjellen:
GNU-lisensenes FAQ slår fast at å lenke et GPL-dekket verk statisk
eller dynamisk med andre moduler gir et kombinert verk, og at
vilkårene i GPL da dekker hele kombinasjonen.

For den som bestiller programvare, er de praktiske spørsmålene
hvilke biblioteker resultatet er avhengig av, under hvilke lisenser,
og hvem som eier biblioteker leverandøren tar med seg.

Slik ser det ut i praksis

En dokumentgenerator trengte en QR-kode som pekte til nettversjonen
av hvert dokument. Ethvert av de eksisterende QR-bibliotekene ville
ha gjort jobben, men prosjektet hadde bevisst begrenset seg til to
avhengigheter under kjøring, en malmotor og en PDF-renderer, en
grense valgt for at generatoren fortsatt skulle kunne installeres
uten problemer lenge etter utgivelsen. Svaret ble å vendore en
QR-koder på 522 linjer: koding i byte-modus,
Reed-Solomon-feilretting over GF(256), posisjons-, tids- og
justeringsmønstrene, format- og versjonsinformasjon og alle åtte
maskemønstre vurdert mot de fire straffereglene. En dekoder skrevet
for seg leser hver genererte kode tilbake ved hver kjøring og
sjekker at den gir tilbake inndataene. Siden er nøye med påstanden
sin: koderen dekker bare modusene og versjonene disse dokumentene
bruker, og grunnen til den er avhengighetsbudsjettet, ikke en tro på
at den slår et modent bibliotek.

En plattformtilpasset macOS-klient kaller et kjernebibliotek gjennom
C-grensesnittet dets, og tidlig ble det grensesnittet representert
av en håndskrevet headerfil. Kall til tre funksjoner som for lengst
hadde forsvunnet fra kjernen, kompilerte, ble lenket og krasjet så
under kjøring, fordi kompilatoren og lenkeren bare noen gang hadde
sett den håndskrevne stedfortrederen og aldri kjernens ekte
deklarasjoner. Løsningen ble en parser som verifiserer hvert
kallsted mot den ekte headerfilen på 7 308 linjer og dens 268
deklarasjoner, og som får byggingen til å feile ved ethvert kall
eller enhver enum-konstant headerfilen ikke deklarerer. Den sjekker
deklarasjoner, så en funksjon som beholder signaturen sin mens
betydningen endres, slipper fortsatt gjennom.

Vilkårene for hvert oppdrag avgjør hvem som eier hva. Kode som
skrives for en kunde, blir kundens ved full betaling. Biblioteker og
generelle verktøy selskapet skrev tidligere, eller skrev for seg
selv, er unntaket: eierskapet blir hos selskapet, og kunden får en
tidsubegrenset, ugjenkallelig lisens til å bruke dem i det leverte
arbeidet. Kode med åpen kildekode fra tredjeparter beholder lisensen
forfatterne valgte, og kunden får vite hvilke av de komponentene som
havnet i resultatet.

Hvor det går galt

En rutineoppdatering knekker byggingen

En avhengighet går fra 2.3 til 2.4, og kode som kompilerte i går,
feiler eller oppfører seg annerledes. Enten har biblioteket endret
det offentlige grensesnittet sitt uten å øke hovedversjonen, eller
så har prosjektet støttet seg på noe biblioteket aldri lovet, som en
intern funksjon eller en udokumentert oppførsel. Lås eksakte
versjoner i en låsefil, oppgrader med vilje og med endringsloggen
åpen, og kall bare det biblioteket dokumenterer som offentlig.

Programmet stoler på en beskrivelse av biblioteket

En ren bygging krasjer første gang en funksjon brukes. Koden ble
kompilert mot headerfiler, typestubber eller bindinger skrevet for
hånd, og de har drevet bort fra biblioteket som faktisk lenkes inn.
Generer bindingene fra bibliotekets eget publiserte grensesnitt,
eller sjekk hvert kall mot det som en del av byggingen, slik at et
avvik feiler der og ikke foran en bruker.

Én liten funksjon drar med seg et stort tre

Én enkelt funksjon trengtes, og biblioteket som leverer den, kom med
dusinvis av egne avhengigheter, hver av dem enda et sett med
sikkerhetsvarsler, lisenser og oppdateringer. Før du legger til et
bibliotek, se på hva det trekker med seg, ikke bare på hvor stort
det selv er. Når behovet er smalt og godt spesifisert, kan en liten
bit vendoret kode med egne tester være det billigste å eie.

Lisensen følger med koden

Sent i et prosjekt oppdager noen at et bibliotek inne i et produkt
med lukket kildekode er under en lisens der vilkårene gjelder hele
det kombinerte verket. Ingen sjekket lisensene da biblioteket ble
lagt til, og å lenke det inn dynamisk endret ingenting. Sjekk
lisensen til hvert bibliotek i det øyeblikket det legges til, hold
listen sammen med utgivelsen, og be leverandørene om deres.

Les mer

  * Program Library HOWTO: Introduction — hva et programbibliotek er
på Linux, og hvordan statiske, delte og dynamisk lastede biblioteker
skiller seg fra hverandre.

  * The Rust Programming Language: Packages and Crates —
bibliotek-crates mot binære crates, og hvordan en pakke holder dem.

  * Semantic Versioning 2.0.0 — reglene for versjonsnumre som gjør
et biblioteks offentlige API til et løfte.

  * The Python Standard Library — et standardbibliotek i full
størrelse: alt som følger med hver installasjon av Python.

  * Frequently Asked Questions about the GNU Licenses — hva GPL
betyr for programmer som lenker inn et dekket bibliotek, statisk
eller dynamisk.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/library/	engineer.company	70
