Linux

Hva det er

Linux er en fri, Unix-lignende systemkjerne: programmet som starter
først, styrer maskinvaren, fordeler prosessortid og minne mellom
alle andre programmer og avgjør hvilke av dem som får røre hvilken
fil eller nettverksport. I dagligtale strekkes ordet til å dekke
hele operativsystemet som er bygd rundt kjernen, og noen skriver
GNU/Linux om kombinasjonen for å gi æren til GNU-verktøyene som
vanligvis følger med.

Linus Torvalds startet arbeidet i 1991 som en Unix-klone skrevet fra
bunnen av, og et løst nettverk av utviklere som samarbeider over
internett, har bygd den videre siden. Den sikter mot standardene
POSIX og Single UNIX Specification, så programvare skrevet for ett
Unix-lignende system lar seg som regel bygge på Linux med små
endringer. Den begynte på 32-biters Intel 386 og kjører nå på en
lang rekke 32- og 64-biters arkitekturer. Koden er lisensiert under
GPL, bare versjon 2, med en uttrykkelig merknad om at programmer som
bare kaller inn i kjernen, ikke dekkes av den. Den merknaden er
grunnen til at proprietær programvare kan kjøre på Linux uten at det
oppstår noe lisensspørsmål.

Kjernen alene er ikke noe du kan logge inn på. Et system som virker,
trenger også et C-bibliotek, et skall, en tjenestebehandler som
systemd, en pakkebehandler og tusenvis av programmer, og prosjektene
som setter alt dette sammen til noe som kan installeres, kalles
distribusjoner. Debian, Ubuntu, Red Hat Enterprise Linux og
ombyggingene av den, SUSE, Fedora og Alpine er distribusjoner. Hver
av dem leverer sin egen utgave av kjernen, sine egne
standardinnstillinger og sitt eget løfte om hvor lenge den skal
fortsette å rette sikkerhetsproblemer.

Hva Linux sammenlignes med, avhenger av jobben. På en server veies
det mot Windows Server og mot BSD-familien, FreeBSD og OpenBSD, som
er komplette Unix-lignende systemer utviklet som én helhet i stedet
for å settes sammen av deler. På en bærbar maskin møter det Windows
og macOS.

Hvorfor det er viktig

For et selskap som kjører programvare på egne servere eller i skyen,
er operativsystemet stort sett valgt før noen spør. Webservere,
databaser, containerkjøretider og verktøy for overvåking bygges for
Linux først og testes hardest der. Avgjørelsen som gjenstår, er
smalere, og den er verdt å ta riktig.

Linux eller Windows Server handler om programvaren, ikke om
systemet. En virksomhet bygd på Active Directory, IIS eller eldre
i.NET-applikasjoner har reelle grunner til å bli på Windows. Nesten		engineer.company	70
alt annet i en moderne webstakk, fra PostgreSQL og nginx til
Kubernetes, forutsetter Linux, og selv Microsofts SQL Server finnes
i en utgave for Linux.

Kostnadsregnestykket er enkelt. Kjernen og fellesskapsdistribusjoner
som Debian og Ubuntu koster ingenting å installere på så mange
maskiner du vil, og det finnes ikke noe lisensantall å revidere;
Windows Server selges under en kommersiell lisens. Med Linux går
pengene til folk og, om dere vil ha det, til et supportabonnement
hos en leverandør som Canonical, Red Hat eller SUSE.

Linux-containere binder valget enda tettere til Linux. Hvert bilde
pakker et Linux-brukerrom i en fil, og å kjøre det betyr å kjøre
vanlige prosesser på en Linux-kjerne. På en Mac eller en bærbar med
Windows starter verktøy som kjører disse containerne, derfor en
liten virtuell Linux-maskin først; Apples eget verktøy `container`
kjører hver av dem i en lett virtuell maskin for seg selv. Velger
man Linux-containere, blir Linux en del av stakken, uansett hva
utviklerne har på de bærbare maskinene sine.

Det som faktisk skiller to Linux-servere, er distribusjonen og hvor
lenge den vedlikeholdes. Kjerneprosjektet gir ut en ny
hovedlinjeversjon, mainline, hver niende eller tiende uke og holder
en håndfull langtidsgrener, longterm, ved like i årevis: 6.12 er for
eksempel ventet å få rettelser fram til desember 2028.
Distribusjonene bygger sitt eget vedlikehold oppå, og kjernen i en
distribusjon støttes av distribusjonen, ikke av kjerneutviklerne.
Velg distribusjon etter støtteperioden og etter ferdighetene teamet
allerede har.

Én regel i kjerneprosjektet gjør oppgraderinger mindre risikable enn
tempoet skulle tilsi: en endring som ødelegger programvare som
pleide å virke, regnes som en regresjon, og regresjoner blir rettet,
ofte ved at endringen trekkes tilbake. Det er grunnen til at
programmer bygd for lenge siden fortsetter å kjøre på nye kjerner.

Prisen for all denne valgfriheten er at «vi kjører Linux» sier svært
lite. To distribusjoner skiller seg i pakkebehandler, verktøy for
brannmuren, nettverkskonfigurasjon og utgivelsesrytme, og et team
som kan den ene, må lære deler av den andre på nytt.

Slik ser det ut i praksis

Det nærmeste blikket er selskapets egen Linux-vert, der forgen og
webserveren deler 464 MB minne, og der alarmen for å gå tom for
minne eller disk er en dødmannsknapp på en timer. Hvert femtende
minutt, med jitter, måler et skript tilgjengelig minne og ledig disk
og pinger en ekstern tjeneste bare så lenge begge ligger over
tersklene sine, så tausheten er varselet. Skriptet hadde hele tiden
lest riktig tall, tilgjengelig minne, mens seks variabelnavn rundt
det sa «free». Fordi kjernen fyller minne som ellers ville stått
ubrukt, med cache, ligger det ledige minnet nær null på en frisk
Linux-maskin: mot en terskel på ti prosent ville en leser ha sett
tolv megabyte ledig på maskinen med 464 MB, og en «rettelse» på ett
tegn ville ha gjort en fungerende alarm om til en som slår ut hele
tiden. Navnene ble rettet. Et mottatt signal bekrefter at skriptet
kjørte, og at terskelkontrollene for tilgjengelig minne og ledig
diskplass ble bestått; det dokumenterer ikke vertens generelle
tilstand eller at nettstedet svarer. Overvåking kan avdekke
varselsignaler, men tidspunktet avhenger av belastningen og
forholdene som observeres.

I en tidligere rolle utviklet grunnleggeren det første dashbordet
for observerbarhet i en organisasjon, som samlet inn CPU, RAM, HDD,
temperatur og andre metrikker fra eksterne Linux-servere over SSH,
og fulgte med på Docker-containere på samme måte. En andre versjon
gikk over til Grafana og Prometheus. Dashbordet sto på en stor
TV-skjerm på kontoret, med varsler når terskler ble overskredet, og
teamene oppdaget og løste driftshendelser 40 % raskere.

På tvers av et helt driftsmiljø ble tilgang noe som var skrevet ned
i stedet for husket. Linux-serverne var ett av systemene som 1 000
RBAC-regler styrte, sammen med utviklermiljøer,
applikasjonsinstanser og databasene i PostgreSQL og MS SQL. Ansible
anvendte reglene konsekvent på tvers av miljøer. Utviklere kunne
bare nå serverne som var tildelt dem. Leveransen var et dokumentert
rollebasert regelsett og en gjentakbar metode for å anvende og
gjennomgå det.

Hvor det går galt

Dashbordet viser nesten fullt minne på en server som er helt frisk.
Linux regner ubrukt minne som bortkastet og fyller det med bufrede
fildata, som den gir tilbake i det øyeblikket et program ber om det.
Tallet for «free» teller bare minne som ikke gjør noe som helst, så
det siger mot null på enhver travel maskin. Tallet som svarer på
«kan denne serveren ta mer arbeid?», er MemAvailable, kjernens eget
anslag over hvor mye nye programmer kan bruke uten at maskinen må ty
til swap. Sett driftsvarselet på det tallet:

```sh
grep -E '^(MemFree|MemAvailable):' /proc/meminfo
```

En tjeneste forsvinner, og forklaringen står i kjerneloggen og ikke
i tjenestens egen. Som standard lar Linux programmer reservere mer
minne enn maskinen har, i et veddemål om at mye av det aldri blir
tatt i bruk. Når veddemålet tapes og minnet virkelig tar slutt,
velger kjernens OOM-killer, out-of-memory killer, en prosess, som
regel en stor, og avslutter den. Applikasjonen får ingen sjanse til
å skrive noe; sporet ligger i kjerneloggen, som `journalctl -k`
viser. Gi hver tjeneste et eget minnetak, med `MemoryMax=` i systemd
eller en grense på containeren, slik at et program som løper løpsk,
stoppes før kjernen må velge, og følg med på tilgjengelig minne i
stedet for å vente på at noe blir drept.

En feilrapport om kjernen som sendes oppstrøms, blir ikke besvart.
Maskinen kjører distribusjonens kjerne, som har distribusjonens egne
patcher, og kjerneutviklerne støtter bare sine egne utgivelser.
`uname -r` viser versjonen, og alt etter bindestreken, som i
`6.8.0-45-generic`, markerer at kjernen er bygd av distribusjonen.
Meld problemet til distribusjonen først, eller gjenskap det på en
oppdatert kjerne fra kernel.org før du tar det oppstrøms.

Sikkerhetsrettelsene slutter å komme, mens serveren går videre som
før. Hver utgivelse av en distribusjon og hver langtidskjerne har en
sluttdato, og maskinen selv sier ikke fra om den. Langtidsgrenene
5.10 og 5.15 er for eksempel ventet å nå sin i desember 2026. Skriv
datoen da støtten opphører, inn i den samme oversikten som navnet på
serveren, og planlegg oppgraderingen én utgivelse i forveien i
stedet for ved fristen.

Les mer

  * About Linux Kernel — kjerneprosjektets egen korte forklaring på
hva Linux er, og hvorfor en nybegynner vil ha en distribusjon.

  * Releases — hovedlinje-, stabile og langtidskjerner, med
forventet sluttdato for hver langtidsgren.

  * The /proc Filesystem — der MemFree, MemAvailable og de andre
minnetellerne er definert.

  * Overcommit Accounting — de tre modusene for overbooking av
minne, og hva hver av dem lover et program.

  * Reporting regressions — regelen om «ingen regresjoner», og
hvordan du melder et brudd slik at det teller.

  * Linux kernel licensing rules — bare GPL-2.0, og merknaden om
systemkall som holder programmene oppå kjernen utenfor lisensen.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/linux/	engineer.company	70
