NAT

Hva det er

NAT, kort for nettverksadresseoversettelse (network address
translation), er omskriving av IP-adresser i pakker mens de passerer
en ruter, slik at verter som er nummerert i ett adresserom, kan
snakke med verter som er nummerert i et annet. RFC 2663, dokumentet
fra 1999 som fastsatte begrepene, beskriver det som å avbilde
IP-adresser fra ett område (realm) til et annet, med gjennomsiktig
ruting som mål: vertene på hver side skal ikke trenge å vite at det
skjer.

Den formen nesten alle møter, er det RFC 3022, publisert i januar
2001, kaller tradisjonell NAT (Traditional NAT). Typetilfellet er et
lite kontor eller et hjem med én enkelt IP-adresse fra leverandøren,
mens maskinene bak ruteren bruker private adresser fra RFC
1918-blokkene 10.0.0.0/8, 172.16.0.0/12 og

192.168.0.0/16, som ikke rutes mellom organisasjoner. Ruteren
skriver om kildeadressen i hver utgående pakke til sin egen
offentlige adresse og reverserer endringen på svarene. Basic NAT
oversetter bare adresser, så bare like mange interne verter kan være
ute samtidig som det finnes offentlige adresser i adressepoolen.
NAPT, network address port translation, skriver også om TCP- eller
UDP-porten eller ICMP-identifikatoren, og det lar mange interne
verter dele én offentlig adresse. RFC 3022 nevner at Linux tilbød
NAT under navnet IP masquerade, og brannmurverktøyene bruker
fortsatt ordet.

Når en adresse endres, blir alt som er regnet ut fra den, feil, så
ruteren må reparere det også. RFC 3022 krever at sjekksummen i
IP-hodet justeres, og TCP- og UDP-sjekksummene med, fordi de dekker
et pseudohode som inneholder kilde- og måladressen. For å sende
hvert svar til riktig intern vert fører ruteren en tabell over
oversettelser: intern adresse og port på den ene siden, ekstern
adresse og port på den andre. Den tabellen er tilstand som holdes
midt i nettverket, og det meste som går galt med NAT, kommer derfra.

Tradisjonell NAT virker i én retning. RFC 3022 beskriver øktene som
utgående fra det private nettverket, mens trafikk den andre veien
bare slippes gjennom via statiske tilordninger for verter som er
valgt på forhånd. Ideen brukes nå også ett nivå høyere opp: RFC 6598
fra april 2012 reserverte 100.64.0.0/10 til carrier-grade NAT, der
blokken nummererer forbindelsene mellom en leverandørs NAT og
kundenes utstyr, som selv kan oversette én gang til.

Hvorfor det er viktig

RFC 3022 er åpen om byttehandelen. NAT kan installeres uten å endre
verter eller rutere, men det tar bort, med RFC-ens ord,
«ende-til-ende-betydningen av en IP-adresse», og veier opp for det
med mer tilstand i nettverket. Nesten alle praktiske følger av NAT
springer ut av den setningen.

For en server er kildeadressen til en forbindelse ofte ikke én
maskin, men en ruter med en hel flokk bak seg. En blokkering eller
en ratebegrensning rettet mot én besøkende rammer alle som deler
adressen, og en misbruksrapport navngir ruteren, ikke den skyldige.
RFC 3022 sier det samme fra innsiden: Å skjule private adresser, noe
den regner som en fordel for personvernet, gjør også feilsøking
vanskeligere, fordi en vert som angriper andre maskiner eller sender
søppelpost, har adressen sin skjult i NAT-ruteren.

Tilstand betyr også utløpstider. En oversettelse lever bare så lenge
ruteren husker den. RFC 4787, en Best Current Practice fra januar
2007, sier at en UDP-oversettelse ikke får utløpe på under to
minutter, og anbefaler fem minutter eller mer. RFC 5382, motstykket
for TCP fra oktober 2008, setter 2 timer og 4 minutter for en
inaktiv etablert forbindelse: keepalive-pakker sendes som standard
hver andre time, og de fire minuttene dekker pakker som fortsatt er
underveis. Dette er minstekrav for enheter som følger dokumentene,
og ikke alle enheter gjør det. En forbindelse som er stille lenger
enn enhetens egen utløpstid, mister oversettelsen sin, og neste
pakke utenfra har ingen steder å gå.

To begrensninger til følger av dette. RFC 3022 gjør det obligatorisk
at alle pakker i en økt passerer den samme NAT-ruteren, og der et
nettverk har mer enn én utgang, kaller den det svært viktig at hver
NAT har den samme oversettelsestabellen. Og protokoller som bærer
adresser inne i selve innholdet, trenger hjelp fra NAT-enheten, noe
som bare virker så lenge den kan lese innholdet.

Slik ser det ut i praksis

På en Linux-ruter utfører nftables NAT i kjeder av typen `nat`.
Regelsettet nedenfor er denne artikkelens illustrasjon, bygd på
NAT-eksemplene i manualen nft(8). Her står 198.51.100.0/24 for det
interne nettverket og 203.0.113.5 for ruterens offentlige adresse;
begge er hentet fra dokumentasjonsområdene, og et ekte internt
nettverk ville normalt brukt en av RFC 1918-blokkene.

```text
add table nat
add chain nat prerouting { type nat hook prerouting priority dstnat; }
add chain nat postrouting { type nat hook postrouting priority srcnat; }
add rule nat postrouting oif eth0 ip saddr 198.51.100.0/24 snat to 203.0.113.5
add rule nat prerouting iif eth0 tcp dport 443 dnat to 198.51.100.20
```

Den første regelen er hverdagstilfellet: Pakker fra det interne
nettverket som går ut gjennom eth0, får 203.0.113.5 som kilde. For
en dynamisk offentlig adresse tilbyr manualen `masquerade`, som
bruker den adressen det utgående grensesnittet har i øyeblikket. Den
andre regelen er en statisk tilordning den andre veien:
TCP-forbindelser som kommer inn på eth0 til port 443, går videre til
198.51.100.20 på innsiden. Så få regler er nok fordi bare den første
pakken i en forbindelse passerer en NAT-kjede; avgjørelsen lagres i
oppføringen for tilkoblingssporing, og hver senere pakke skrives om
på samme måte.

Den andre siden av bildet er en vert bak en NAT den ikke selv
styrer, og WireGuard har en innstilling for akkurat det. I denne
artikkelens andre illustrasjon holder en intern vert en tunnel åpen
til en motpart utenfor:

```ini
[Peer]
PublicKey = <den eksterne motpartens offentlige nøkkel>
Endpoint = 192.0.2.44:51820
AllowedIPs = 192.0.2.128/25
PersistentKeepalive = 25
```

Manualen wg(8) beskriver `PersistentKeepalive` som et intervall på 1
til 65 535 sekunder for å sende en autentisert tom pakke, slik at en
tilstandsfull brannmur eller en NAT-oversettelse forblir gyldig. Den
foreslår 25 sekunder for et grensesnitt bak NAT som sjelden sender
noe selv og kan motta trafikk når som helst, og lar innstillingen
være av som standard. Motparten utenfor trenger ikke noe spesielt:
`Endpoint` for denne verten oppdateres til den nyeste kildeadressen
og porten fra korrekt autentiserte pakker, og det er nettopp dem
NAT-en tildelte.

Tunneler som disse er der NAT-trøbbel gjerne dukker opp. Porteføljen
beskriver hvordan åtte WireGuard- og IPsec-forbindelser ble
forvaltet og feilsøkt på tvers av Google Cloud og Linux-systemer i
årene 2022 til 2024. Siden sier at tunnelene var skjøre og
vanskelige å diagnostisere når de falt ut, og at problemene med
ruting og nøkkelutveksling ble løst ved roten i stedet for å bli
dekket over med en omstart, hvoretter tilkoblingshendelsene som
pleide å avbryte arbeidet, opphørte. Den sier ikke om NAT spilte en
rolle, så de to eksemplene ovenfor hører til denne artikkelen og
ikke til det prosjektet.

Hvor det går galt

Stille forbindelser som slutter å svare. En tunnel, en
databasetilkobling eller en push-kanal som ikke sender noe på en
stund, mister oversettelsen sin og brytes uten at noen av endene har
lukket den. Symptomet ser tilfeldig ut, fordi det avhenger av hvor
lenge linjen var stille. Send keepalive-pakker innenfra med kortere
mellomrom enn den korteste utløpstiden på veien, slik
`PersistentKeepalive` gjør, og hold utløpstidene på en NAT du selv
drifter, på eller over minstekravene i RFC 4787 og RFC 5382. RFC
4787 krever at utgående pakker fornyer en oversettelse, og advarer
om at fornyelse fra innkommende trafikk lar en angriper holde den i
live for alltid, så det er den interne enden som bør stå for
fornyelsen.

Å forvente at forbindelser kommer inn. Tradisjonell NAT er utgående
av konstruksjon, så en tjeneste på en intern vert er utilgjengelig
til noen skriver en statisk tilordning for den. Legg til en
`dnat`-regel for nøyaktig de portene tjenesten trenger, eller snu
retningen og la den interne verten koble seg ut, slik
keepalive-eksemplet ovenfor gjør.

Manglende hairpinning. To interne verter som når hverandre via den
eksterne adressen til en av dem, trenger at NAT-en snur pakken. RFC
4787 krever at NAT-enheter støtter denne hairpinningen og
presenterer den snudde pakken med den eksterne kildeadressen og
porten. Test den veien med vilje, og der en enhet ikke klarer det,
la de interne vertene bruke den interne adressen.

Adresser inne i innholdet. FTP er det klassiske tilfellet: RFC 2663
påpeker at `PORT`-kommandoen og `PASV`-svaret bærer en IP-adresse og
en port som tekst, og en NAT som bare skriver om hodene, lar dem stå
feil. NAT-enheter lapper slike protokoller med en Application Level
Gateway (ALG), og RFC 3022 kaller den for FTP den mest utbredte. En
ALG må lese innholdet, så kryptering setter den ut av spill med
mindre gatewayen har nøkkelen, og RFC 3022 legger til at
ende-til-ende-IPsec ikke kan forutsettes gjennom en NAT. Velg
protokoller som holder adresser utenfor innholdet; der en gammel
protokoll må gjennom en NAT du drifter, viser manualen nft(8) en
hjelper for tilkoblingssporing av FTP.

Logger som bare navngir ruteren. Bak NAT registrerer en servers
tilgangslogg den delte adressen, som alene ikke kan peke ut én
intern vert. Logg kildeporten og et nøyaktig tidsstempel ved siden
av adressen, og hold klokkene synkronisert, slik at en klage på én
forbindelse kan sammenholdes med oversettelsen på ruteren.

Fragmenter under NAPT. Bare det første fragmentet av en pakke bærer
TCP- eller UDP-hodet, så RFC 3022 advarer om at oversettelse av
utgående fragmenter med NAPT er dømt til å mislykkes, og at to
interne verter som sender fragmenter med samme identifikator til
samme mål, kan ødelegge begge øktene. Sørg for at pakker er små nok
til å komme hele fram.

Å behandle NAT som en brannmur. At NAT bare virker i én retning, er
lett å forveksle med beskyttelse. RFC 4787 erkjenner at NAT ofte tas
i bruk for å nå sikkerhetsmål, men sier rett ut at måten en NAT
oversetter på, ikke har noen betydning for sikkerheten, som helt og
holdent bestemmes av filtreringen: hvilke pakker den slipper inn.
Skriv eksplisitte filterregler for hva som får komme inn, og knytt
hver `dnat`-regel til en regel som bare tillater den trafikken den
var ment for.

Les mer

  * RFC 3022: Traditional IP Network Address Translator (Traditional
NAT) — beskrivelsen fra 2001 av Basic NAT og NAPT, med en ærlig
liste over hva de koster.

  * RFC 2663: IP Network Address Translator (NAT) Terminology and
Considerations — begrepene for NAT, fra adresseområder til
gjennomsiktig ruting og ALG-er.

  * RFC 4787: Network Address Translation (NAT) Behavioral
Requirements for Unicast UDP — hvordan en NAT bør oversette, la
oversettelser utløpe og håndtere hairpinning for UDP-trafikk.

  * RFC 5382: NAT Behavioral Requirements for TCP — motstykket for
TCP, med utløpstidene for etablerte forbindelser og forbindelser som
lukkes.

  * wg(8): set and retrieve configuration of WireGuard interfaces —
WireGuard-manualen, med `PersistentKeepalive` og rådet for verter
bak NAT.

  * nft(8): nftables manual — referansen for nftables, med
NAT-kjeder og setningene `snat`, `dnat` og `masquerade`.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/nat/	engineer.company	70
