Penetrasjonstest

Hva det er

En penetrasjonstest, ofte forkortet til _pentest_, er
sikkerhetstesting der testerne etterligner virkelige angrep for å
finne veier rundt sikkerhetsmekanismene i en applikasjon, et system
eller et nettverk. NISTs tekniske veiledning for testing og
vurdering av informasjonssikkerhet, SP 800-115, påpeker at dette
ofte betyr å gjennomføre ekte angrep mot ekte systemer og data, med
de verktøyene og teknikkene angripere selv bruker. Den kortere
definisjonen i SP 800-53 Rev. 5, NISTs katalog over tiltak for
sikkerhet og personvern, legger til at de som tester, vanligvis
arbeider innenfor bestemte rammer, og det er nettopp det som skiller
en test fra et angrep: testen er godkjent, avgrenset og skriftlig
avtalt før den begynner.

Det som skiller den fra annen sikkerhetstesting, er målet. En
sårbarhetsskanner sammenligner det den ser, med beskrivelser av
kjente svakheter og rapporterer hva som kan finnes der. Den som
utfører en penetrasjonstest, prøver å utnytte svakheten. SP 800-115
sier forskjellen rett ut: skannere sjekker bare om en sårbarhet kan
finnes, mens angrepsfasen i en penetrasjonstest utnytter den for å
bekrefte at den faktisk finnes. De fleste tester ser også etter
kombinasjoner, altså svakheter i ett eller flere systemer som sammen
gir mer tilgang enn hver av dem ville gitt alene.

OWASPs _Web Security Testing Guide_ (WSTG) påpeker at teknikken også
er kjent som _black-box testing_ eller etisk hacking. Teamet tester
utenfra, uten å kjenne målets indre virkemåte, og opptrer slik en
angriper ville gjort, selv om det ofte får én eller flere gyldige
brukerkontoer.

To valg former hver test. Det første er utgangspunktet. En ekstern
test starter utenfor nettverket med lite mer enn adressene som
inngår i omfanget; en intern test starter innenfor, vanligvis med
tilgangen til en vanlig ansatt, og prøver å klatre videre derfra
gjennom eskalering av privilegier. Det andre er hvem som vet om
testen. SP 800-115 kaller åpen testing for _white hat_-testing: den
skjer med IT-personalets kjennskap og samtykke. Skjult testing,
eller _black hat_-testing, skjer uten at IT-personalet vet om det,
men med full kjennskap og tillatelse fra toppledelsen.

SP 800-115 deler arbeidet i fire faser og legger til i en fotnote at
dette er én av mange akseptable måter å gruppere det på. I
planleggingen avtales reglene, ledelsens godkjenning dokumenteres og
målene fastsettes; selve testingen begynner i kartleggingen.
Kartleggingen samler informasjon om målet, skanner det og
sammenligner funnene med sårbarhetsdatabaser, blant dem den
amerikanske NVD, og med testernes egen kunnskap. Angrepsfasen, som
veiledningen kaller kjernen i enhver penetrasjonstest, prøver å
utnytte hver mulig svakhet. Når en vellykket utnyttelse gir ny
tilgang, går testerne tilbake til kartleggingen fra den nye
posisjonen. Rapporteringen går parallelt med de tre andre fasene og
ender med en rapport som lister opp sårbarhetene som ble funnet,
vurderer risikoen ved dem og forklarer hvordan de kan utbedres.
Andre metoder deler det samme arbeidet annerledes: _Penetration
Testing Execution Standard_ (PTES), som WSTG regner blant sine
referansemetodikker, har sju faser, fra avklaringene før oppdraget
til rapporteringen.

Hvorfor det er viktig

En skanners rapport er en liste over muligheter. Noen av dem lar seg
ikke utnytte i ditt oppsett, og en skanner kan ikke se en svakhet
som ingen har beskrevet, eller en som bare oppstår når to
tilsynelatende harmløse svakheter brukes sammen. En penetrasjonstest
svarer på et annet spørsmål: hva kan en angriper faktisk gjøre her,
og hvor langt kan vedkommende komme? SP 800-115 nevner hva den
ellers kan vise: hvor godt et system tåler reelle angrepsmønstre,
hvor dyktig en angriper må være, hvilke ytterligere mottiltak som
vil hjelpe, og om forsvarerne oppdager angrepet og reagerer på det.

Derfor veier funnene tungt også hos folk som aldri leser rapporter
fra skannere. Et funn som viser at en utenforstående uten konto
leste kundetabellen, er et bevis, ikke en sannsynlighet. SP

800-115 beskriver penetrasjonstesting som en iterativ prosess der
minimal tilgang brukes til å skaffe større tilgang, og en god
rapport viser den kjeden steg for steg, slik at rettelsen kan bryte
den i det billigste leddet.

Den samme realismen gjør testen kostbar og risikabel. NIST kaller
den arbeidskrevende, sier at den krever stor ekspertise, og advarer
om at systemer kan bli skadet eller satt ut av spill under testen;
erfarne testere reduserer den risikoen, men den kan aldri fjernes
helt. Mye av det en tester gjør, for eksempel å angripe systemer for
å kompromittere dem, er aktiviteter som organisasjonens egne
retningslinjer vanligvis forbyr. Det er derfor spillereglene for
testen finnes, på engelsk _rules of engagement_ (ROE): et dokument,
avtalt før testen begynner, som gir testteamet fullmakt til å utføre
bestemte aktiviteter og ingenting utover dem.

Den er også én teknikk blant flere, ikke en dom i seg selv. WSTG
observerer at mange team bruker penetrasjonstesting av
webapplikasjoner som sin primære teknikk for sikkerhetstesting, og
argumenterer for at den verken bør være den primære eller den
eneste. Webapplikasjoner er nesten alltid skreddersydde, så å teste
dem utenfra ligner mer på forskning enn på å finne kjente svakheter
i standardprodukter, og testen kommer sent i utviklingsløpet, når
design og kode allerede ligger fast. Der kildekoden ikke er
tilgjengelig, legger veiledningen til, er en penetrasjonstest klart
bedre enn ingen testing i det hele tatt.

Hyppigheten følger av kostnaden. SP 800-115 antyder at det, på grunn
av den høye kostnaden og den mulige påvirkningen, kan være
tilstrekkelig å teste en organisasjons nettverk og systemer én gang
i året, med regelmessig og lettere skanning imellom. Noen standarder
krever det også direkte: WSTG påpeker at PCI DSS,
betalingskortbransjens standard for datasikkerhet, definerer sitt
eget krav til penetrasjonstesting, som omfatter både ekstern og
intern testing.

Slik ser det ut i praksis

Det meste av en penetrasjonstest avgjøres før testerne rører målet.
Vedlegg B i SP 800-115 er en mal for spillereglene, med avsnitt om
formål og omfang, deltakerne og tidsplanen, hvordan partene
kommuniserer og når testingen stanses, hvilke systemer som er med og
hvilke som er unntatt, hvilke aktiviteter som er tillatt og forbudt,
hvordan testdata håndteres, hvordan resultatene rapporteres, og en
side med underskrifter. En nedkortet versjon for en ekstern test av
en nettbutikk kunne sett slik ut. Den er skrevet for denne
artikkelen, og navn og adresser er hentet fra områdene som er
reservert for dokumentasjon.

```text
SPILLEREGLER: ekstern test av shop.example.com

Formål        Finne hvilke svakheter en utenforstående kan utnytte, og
              hvor langt hver av dem fører.
Mål           203.0.113.10–203.0.113.20, eierskap kontrollert i WHOIS
Unntatt       203.0.113.15 (betalingsleverandør, ikke vår å teste)
              Alle tredjepartstjenester butikken kaller
Kontoer       To kundekontoer og én supportkonto
Tidsrom       3.–14. november, 19.00–06.00 CET, utenom salgstoppene
Testernes IP  Bare 198.51.100.7 og 198.51.100.8
Tillatt       Utnytte en bekreftet svakhet for å vise virkningen; lese
              data som tilhører testkontoene; laste opp én merket testfil
              som fjernes ved avslutning
Forbudt       Tjenestenekt; endre eller slette kundedata; sosial
              manipulering; fysisk inntrenging
Stans         Butikken går ned, ekte kundedata blir synlige, eller det
              er tegn på en ekte inntrenger: stopp, ring
              sikkerhetsansvarlig
Gjenoppta     Bare etter skriftlig beskjed fra sikkerhetsansvarlig
Testdata      Sensitive; bare på testteamets bærbare, slettes 30 dager
              etter sluttrapporten
Rapportering  Daglig statusnotat; sluttrapport innen ti arbeidsdager
Signert       Leder for testteamet; informasjonssikkerhetssjef
```

Hver linje svarer på et spørsmål som SP 800-115 reiser. Veiledningen
sier at man før testingen begynner skal kontrollere at hver
offentlige adresse på mållisten tilhører organisasjonen, og viser
til registreringsdata i WHOIS for det. Den foreslår å teste et
nettsted i drift om kvelden heller enn i de travleste
forretningstimene. Den ber om adressene testerne arbeider fra, slik
at administratorene kan skille testtrafikk fra et ekte angrep.
Listen over systemer som ikke skal berøres, kaller den en _exclude
list_, og den sier at reglene bør angi kriterier for å stanse testen
og en prosess for å gjenoppta den. Den spør også hva som skal skje
hvis testerne finner en faktisk inntrenger: skal testingen stoppe,
når kan den starte igjen, og hvem avgjør det? Som et minimum
signerer lederen for testteamet og toppledelsen, og bekrefter dermed
at de forstår omfanget og grensene for det.

Under slike regler følger angrepsfasen mønsteret WSTG beskriver for
SQL-injeksjon. En skanning av søkesiden i butikken avdekker en mulig
svakhet. Det første beviset er en databasefeil når et enkelt
anførselstegn skrives inn i søkefeltet. Deretter sender testeren
spesiallaget inndata som endrer grammatikken i spørringen, og regner
svakheten som bekreftet først når spørringen returnerer data den
ikke burde. Hvis de dataene inkluderte økten til supportkontoen,
kunne testeren gå inn som support, se seg om derfra, og rapporten
ville vise hele veien: ett ufiltrert felt, én lekket økt, og
supportens innsyn i alle bestillinger.

En slik test kommer i tillegg til andre kontroller, ikke i stedet
for dem. Artikkelen om et løpende program for sikkerhetsskanning fra
grunnleggerens arbeid for NextMariner beskriver statisk analyse,
dynamisk testing mot en kjørende instans og kontroll av
avhengigheter, alt automatisert, og ved siden av automatiseringen
skriftlige sikkerhetsrevisjoner, blant annet en trusselmodell og en
vurdering opp mot OWASP-testveiledningen. Siden gir også
begrunnelsen for den kombinasjonen: skannere finner de
problemklassene noen allerede har beskrevet, og en trusselmodell er
der problemene som er spesifikke for én plattform, får et navn.

Hvor det går galt

Testing uten skriftlig fullmakt. Et muntlig «bare kjør på» fra en
teamleder dekker ikke angrep som selskapets retningslinjer forbyr,
og beskytter verken testerne eller dem som bestilte testen. Skriv
spillereglene først, og la lederen for testteamet og toppledelsen
signere dem før testteamet sender den første trafikken.

Testing av adresser som ikke er dine. En målliste kopiert fra et
gammelt diagram kan inneholde adresser som nå tilhører noen andre,
og på delte plattformer står andre kunder rett ved siden av deg.
Kontroller at hver offentlige adresse i omfanget tilhører
organisasjonen, slik SP 800-115 ber om, og før opp hver
tredjepartstjeneste ved navn på listen over unntak.

En skanning solgt som penetrasjonstest. En skannerrapport med ny
forside lister opp muligheter, ikke bevis. Be om bevis på utnyttelse
for hvert funn: hva testeren gjorde, hvilken tilgang det ga, og hva
det neste steget ville vært.

Penetrasjonstesten som eneste sikkerhetstesting. En enkelt test ser
et utvalg av risikoene, på ett tidspunkt og utenfra. WSTG plasserer
trusselmodellering i designfasen, gjennomgang og analyse av
kildekode under utviklingen og penetrasjonstesting i testfasen som
følger. Bruk alle sammen, og bruk penetrasjonstesten til å bekrefte
det de tidligere kontrollene ikke kunne avdekke.

Ingen regel for å stanse. Hvis testerne tar ned en tjeneste i drift
eller finner tegn på en ekte inntrenger, og ingen har avtalt hvem
som stanser testen og hvem som starter den igjen, må folk
improvisere under press. Skriv kriterier for stans, en ringeliste og
en prosess for å gjenoppta testen inn i spillereglene.

Resultatene behandlet som vanlige data. En rapport fra en
penetrasjonstest er et kart over hva en motstander kan utnytte, og
SP 800-115 sier at testresultater bør behandles som sensitive. Avtal
før testen begynner hvordan funn samles inn, overføres, oppbevares
og slettes, og begrens hvem som får hele rapporten.

Funn lukket uten ny test. En rettelse kan være delvis, eller havne
et annet sted enn svakheten. WSTG kaller testing som prøver å
utnytte sårbarheter funnet i tidligere gjennomganger, for fokusert
penetrasjonstesting, og påpeker at den viser om bestemte svakheter
faktisk er rettet i koden som er i drift. Kjør den opprinnelige
utnyttelsen på nytt mot hver rettelse før funnet lukkes.

Forventningen om at en skjult test finner alt. Ifølge SP 800-115
undersøker skjult testing hvilken skade en motstander kan gjøre; den
tester ikke alle sikkerhetstiltak og finner ikke alle sårbarheter,
og den kommer som regel inn gjennom de mest grunnleggende
svakhetene. Velg en åpen test når målet er dekning, og en skjult når
målet er å finne ut om forsvarerne merker noe.

Les mer

  * NIST SP 800-115: Technical Guide to Information Security Testing
and Assessment — NISTs veiledning for å planlegge og gjennomføre
sikkerhetstester, med de fire fasene i en penetrasjonstest og en mal
for spillereglene.

  * OWASP Web Security Testing Guide v4.2: Introduction — hvor
penetrasjonstesting hører hjemme ved siden av gjennomgang og
kildekodeanalyse, og hvorfor den ikke bør være den eneste teknikken.

  * OWASP WSTG v4.2: Penetration Testing Methodologies — en kort
oversikt over PTES, PCI DSS-veiledningen, PTF, NIST SP 800-115 og
OSSTMM.

  * NIST SP 800-53 Rev. 5: Security and Privacy Controls for
Information Systems and Organizations — NISTs katalog over tiltak
for sikkerhet og personvern, der tiltak CA-8 dekker
penetrasjonstesting og spillereglene for den.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/penetration-test/	engineer.company	70
