Playwright

Hva det er

Playwright er et rammeverk med åpen kildekode fra Microsoft for å
automatisere nettlesere, med ett programmeringsgrensesnitt for
Chromium, Firefox og WebKit. Playwright Test, publisert på npm som
`@playwright/test`, er testkjøreren som er bygd oppå det, og det er
den de fleste mener når de bruker navnet. Det samme prosjektet
leverer det rene biblioteket for skript som ikke er tester, et
kommandolinjeverktøy, en MCP-server rettet mot KI-agenter og en
utvidelse for Visual Studio Code, alt under Apache License 2.0.

Utenom JavaScript og TypeScript er den samme styringen av
nettleseren tilgjengelig fra Python, der prosjektet anbefaler sin
egen pytest-plugin, fra Java, med et hvilket som helst testrammeverk
som JUnit, og fra .NET, med basisklasser for MSTest, NUnit og xUnit.

`npx playwright install` laster ned prosjektets egne bygg av de tre
motorene, og fordi hver utgivelse flytter de versjonene fremover,
kan kommandoen måtte kjøres igjen etter en oppgradering. Playwright
kan også styre Google Chrome og Microsoft Edge der de allerede
finnes på maskinen. Som standard kjører testene hodeløst (headless),
uten et synlig vindu. Eksemplet i installasjonsveiledningen kjører
tester parallelt på alle tre motorene gjennom konfigurerte
nettleserprosjekter; uten disse prosjektene er Chromium
standardnettleseren i testkjøreren. Hver test får en fersk
nettleserkontekst, det samme som en ny nettleserprofil, så
informasjonskapsler og lagrede data fra én test følger ikke med til
den neste.

En test leses som de stegene en person ville tatt:

```js
import { test, expect } from "@playwright/test";

test("signing in opens the inbox", async ({ page }) => {
    await page.goto("https://example.com/sign-in");
    await page.getByLabel("Email").fill("reader@example.com");
    await page.getByRole("button", { name: "Sign in" }).click();
    await expect(page.getByRole("heading", { name: "Inbox" })).toBeVisible();
});
```

To mekanismer bærer det meste av vekten. Før en handling kjører
Playwright kontroller av om elementet er klart for den
(actionability checks), og venter til alle er bestått. For et klikk
må lokatoren (locator) peke på nøyaktig ett element, og det
elementet må være synlig, stabilt, altså med den samme omsluttende
boksen i minst to animasjonsrammer på rad, i stand til å ta imot
klikket i stedet for å ligge under et annet element, og aktivert.
Handlingen ender med en `TimeoutError` hvis kontrollene ikke er
bestått innen tidsgrensen. Påstander skrevet som `await
expect(locator)` oppfører seg på samme måte: de henter elementet
igjen og igjen til betingelsen holder eller tidsgrensen for
påstanden, fem sekunder som standard, går ut.

Hvorfor det er viktig

Beslutningen Playwright hjelper med, er hvilken oppførsel som må
kontrolleres i en ekte nettleser, og hvordan de kontrollene gjøres
pålitelige nok til at et rødt bygg blir trodd. Noen feil finnes bare
når siden er satt sammen: en dialog som dekker knappen den skulle
vise frem, en layout som skjuler et felt ved én bredde, et skript
som virker i én motor og kaster et unntak i en annen. Tester som
kjører kodebiter hver for seg, ser dem aldri.

Nettlesertester blir ustabile når testen og siden kappløper. Siden
henter data, animerer og tegner seg selv på nytt, og en test som
klikker i det øyeblikket linjen kjører, klikker noen ganger for
tidlig. Den vanlige utveien var en fast pause, for kort på en treg
maskin og bortkastet tid på en rask. Automatisk venting og påstander
som prøver på nytt, erstatter pausen med den betingelsen testen
faktisk er avhengig av. Veiledningen om påstander sier det rett ut:
nettsider viser informasjon asynkront, og påstander som sjekker bare
én gang, gir ustabile tester.

Det andre valget er hvordan en test finner ting. Veiledningen om
lokatorer anbefaler attributter brukeren selv ser, først og fremst
rollelokatorer, fordi `getByRole` med et tilgjengelig navn
(accessible name) er det nærmeste en test kommer måten brukere og
skjermlesere og andre hjelpemidler oppfatter siden på. Det har en
bivirkning som er verdt å ha: en test som klikker på knappen med
navnet «Sign in», brekker hvis knappen mister navnet sitt, og det er
den samme feilen en som bruker skjermleser, ville møtt. Veiledningen
sier også at rollelokatorer «ikke erstatter revisjoner av universell
utforming og samsvarstester». Test-ID-er er reserveløsningen.
Veiledningen kaller dem det mest robuste valget og samtidig «ikke
synlige for brukeren», så en testsuite som finner alt via ID-er,
beviser mindre om hva en besøkende opplever. CSS- og
XPath-selektorer anbefales ikke, fordi DOM-en endres ofte.

Prisen er tid. Å starte en nettleser og laste en side gjør
nettlesertester til den tregeste typen tester et prosjekt har. Når
én av dem feiler på en byggserver, er sporingsvisningen (trace
viewer) utgangspunktet for feilsøkingen. Det dokumenterte
konfigurasjonseksemplet tar opp en sporing ved første nye forsøk på
en mislykket test, med to nye forsøk i CI og null lokalt;
testkjørerens innebygde standardinnstillinger gir verken sporing
eller nye forsøk. Sporingen går gjennom hver handling med siden før
og etter den, nettverksforespørslene og konsollen.

Slik ser det ut i praksis

En plattform her har forretningslogikken sin i databasen, og
arbeidet var å bygge en lagdelt testsuite over fire lag. Oppgaven
var å kontrollere oppførselen til hvert lag der oppførselen faktisk
hører hjemme, «i stedet for at alt ble kontrollert utenfra gjennom
en nettleser». Go-API-et har 981 testfunksjoner. Databasen har 494
atferdstestfiler, så en lagret funksjon testes i databasen i stedet
for gjennom tre lag med applikasjon over den. Frontenden har 543
Vitest- og Playwright-spesifikasjoner, blant dem 48
ende-til-ende-filer og 30 nettleserspesifikasjoner; siden oppgir ett
samlet tall for begge verktøyene. Hele testsuiten kjører som 10
jobber i en arbeidsflyt på 612 linjer, og siden er direkte om
prisen: testsuiten er treg, den legger en avgift på hver endring, og
i denne størrelsen trenger den eget vedlikehold.

Dette nettstedet styrer sine egne nettleserkontroller med et annet
bibliotek, Puppeteer, og kolofonen viser den samme avveiningen.
Kontrollene dekker det en validator ikke kan avgjøre, som målt
kontrast, fokusrekkefølge, størrelse på klikkflater, overløp i
visningsområdet og sideinndeling ved utskrift. Kvalitetsporten
kjører alle unntatt overløpet før hver push; den sjekken kjører et
menneske ved behov, akkurat som den visuelle regresjonstesten piksel
for piksel.

Hvor det går galt

Det meste av trøbbelet med Playwright kommer av tester som sjekker
mindre enn navnene deres lover.

En fast pause står i stedet for en betingelse. En test venter to
sekunder og leser så siden, eller leser en verdi én gang og
sammenligner den med en generell påstand. På en travel byggserver er
to sekunder av og til for kort. Gjør påstanden om det en besøkende
ville sett, med en web-first-påstand som `toHaveText`, og la den
prøve på nytt.

Elementer blir funnet via markeringen. En selektor gjennom tre
nøstede `div`-elementer eller en stilklasse brekker ved neste
redesign, mens siden fortsatt virker. Finn elementet via rolle og
tilgjengelig navn, eller via etikett eller tekst, og legg bare til
en test-ID der ingenting en bruker oppfatter, identifiserer det.

En rollelokator som består, blir tatt for en kontroll av universell
utforming. `getByRole` beviser at ett element har den rollen og det
navnet testen spurte etter. Om kontrast, fokusrekkefølge og resten
av siden sier den ingenting. Til det kjører du en regelmotor som axe
fra testen, slik Playwrights egen veiledning gjør via
`@axe-core/playwright`; skanningen dekker siden «slik den er i det
øyeblikket du kaller den», så åpne menyen eller dialogen først.

Et klikk blir tvunget gjennom. Valget `force` slår av de kontrollene
som ikke er helt nødvendige; for et klikk slutter Playwright å
sjekke at målet faktisk tar imot hendelsen. En test som trenger det,
jobber seg ofte rundt noe en besøkende også ville støtt på, som et
banner over knappen. Behandle den opprinnelige feilen som et funn,
og lukk enten banneret slik en besøkende ville gjort, eller rett
overlappingen.

En ustabil test blir kjørt på nytt til den består. Med nye forsøk
slått på blir en test som feiler første gang og består ved et nytt
forsøk, merket som flaky, ustabil, i stedet for mislykket. En test
som er ustabil uke etter uke, kappløper enten med siden eller fanger
en ekte feil som kommer og går, og sporingen som ble tatt opp ved
det første nye forsøket, er stedet å begynne å lete.

Alt blir kontrollert gjennom nettleseren. En regel om priser eller
tilganger, testet ved å klikke seg gjennom tre skjermbilder, er treg
og brekker av grunner som har lite med regelen å gjøre. Test regelen
der den bor, og spar nettlesertestene til det bare en nettleser kan
vise: brukerreisen, layouten og forskjellene mellom motorene.

Les mer

  * Installation — slik installerer du Playwright Test, kjører
eksempeltestene og bruker HTML-rapporten og UI Mode.

  * Locators — den anbefalte rekkefølgen for å finne elementer, fra
rolle og etikett til test-ID-er.

  * Auto-waiting — kontrollene som kjøres før hver handling, og hva
`force` slår av.

  * Assertions — påstander som prøver på nytt og påstander som ikke
gjør det, standard tidsgrense, myke påstander og polling.

  * Trace viewer — å ta opp en sporing ved nytt forsøk og gå gjennom
en mislykket test handling for handling.

  * Browsers — installasjon av motorene, kjøring av
merkevareversjonene av Chrome og Edge, og de to hodeløse modusene.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/playwright/	engineer.company	70
