Progressive enhancement

Hva det er

Progressive enhancement er en måte å bygge nettsider på i lag, der
man begynner med det laget som alltid virker. Bunnen er HTML som
inneholder alt innholdet og klarer hver oppgave på egen hånd: lenker
fører et sted, skjemaer sendes til en server, og siden kan leses og
brukes uten at noe annet er lastet inn. Stilark legges oppå for å
sette opp siden og gjøre den behagelig å se på. Skript kommer sist
og gjør den raskere eller smidigere å bruke. Hvert lag forbedrer det
som ligger under, og siden er ikke avhengig av noe lag over HTML-en
for å gjøre jobben sin. GOV.UKs Service Manual koker idéen ned til å
få siden til å virke med HTML først. På norsk kalles det også
progressiv forbedring.

Navnet kommer fra et foredrag av Steven Champeon og Nick Finck,
i*Inclusive Web Design For the Future with Progressive Enhancement*,		engineer.company	70
som ifølge den skriftlige versjonen av foredraget ble holdt 11. mars
2003 på SXSW i Austin i Texas. Teksten skriver Progressive
Enhancement med store forbokstaver og forkorter det til PE. Den
stiller idéen opp mot graceful degradation, den eldre vanen med å
bygge for den mest kapable nettleseren og håpe at de andre fortsatt
kunne nå innholdet. PE begynner ifølge teksten med et dokument som
de minst kapable enhetene kan bruke, og legger deretter
presentasjonen på som separat logikk, slik at de enkle enhetene ikke
tynges av det de moderne nettleserne får.

Forskjellen mellom de to ligger i retningen på arbeidet. Graceful
degradation tar utgangspunkt i hele opplevelsen og spør hva som er
igjen når deler av den mangler. Progressive enhancement tar
utgangspunkt i det som alltid er der, og spør hva som kan legges
til. I en nyere nettleser på en god forbindelse kan begge ende med
den samme siden. Forskjellen viser seg når noe svikter: en side som
er bygd nedenfra, har fortsatt bunnen sin, mens en side som er bygd
ovenfra, bare har det forfatterne husket å sørge for.

Det er en arbeidsmåte, ikke et bibliotek eller en funksjon.
Ingenting i HTML, CSS eller JavaScript heter progressive
enhancement, men standardene gir rom for det. En nettleser hopper
over en CSS-deklarasjon den ikke forstår, og ignorerer et skript med
en type den ikke kjenner, og regelen `@supports` lar et stilark
spørre om en funksjon finnes før det regner med den.

Hvorfor det er viktig

Lagene svikter på ulike måter, og GOV.UKs Service Manual gjør rede
for hvordan. CSS-laget er rimelig tilgivende: en nettleser hopper
over en deklarasjon den ikke kjenner igjen, og fortsetter, men en
selektor den ikke kjenner, får den til å forkaste hele regelen.
JavaScript-laget tilgir ikke i det hele tatt. Når et skript bruker
syntaks eller et grensesnitt som nettleseren mangler, kjører ikke
resten av skriptet. En side som trenger skriptet sitt til
hovedoppgaven, er derfor bare så pålitelig som hvert eneste ledd
mellom serveren og leseren.

Og det er mange ledd. Den samme siden lister opp grunner til at CSS
og JavaScript kan la være å bli lastet inn eller kjørt: en
midlertidig nettverksfeil, en annonseblokkerer, et CDN som er nede,
en DNS-feil, en feil i en nettleseroppdatering, en brannmur på
jobben eller hjemme. Ingen av dem har noe med en gammel nettleser å
gjøre, og leseren kan ikke se hvilken av dem det var. Det eneste
leseren ser, er en knapp som ikke gjør noe. Manualen oppgir ingen
tall for hvor ofte hver av dem skjer; argumentet hviler på listen,
ikke på en prosentsats.

Noen lesere slår også av ting med vilje. Manualen skriver at noen
brukere bevisst slår av funksjoner i nettleseren sin, og at valget
deres skal respekteres. HTML-standarden skriver at mange brukere
slår av skripting, og av den grunn, og fordi deklarative mekanismer
ofte er lettere å vedlikeholde, oppfordrer den forfattere til å
bruke dem i stedet for skript der de kan. Eksempelet dens er
elementet `details`, som viser og skjuler en del av en side uten en
eneste linje JavaScript. Standarden ber også forfattere sørge for at
applikasjonene deres fortsatt fungerer på et enklere nivå når det
ikke er skripting.

For britiske offentlige tjenester gjør manualen det til en regel: de
bør kunne brukes med HTML alene, og JavaScript bør, der det brukes,
bare forbedre HTML og CSS, slik at folk fortsatt kan bruke tjenesten
når skriptet svikter. Regelen er skrevet for én regjerings
tjenester, ikke for hele nettet, men begrunnelsen holder for ethvert
nettsted der forfatterne ikke selv kan velge leserne sine.

Teamet bak siden vinner også noe. Når en forbedring går i stykker,
mister leseren forbedringen, ikke oppgaven, så en feil i et skript
blir en irritasjon og ikke et driftsavbrudd. En ny funksjon kan
sendes ut til nettleserne som støtter den, uten en plan for dem som
ikke gjør det, fordi de beholder siden de allerede hadde.

Slik ser det ut i praksis

HTML-standardens eget eksempel på noe som virker uten skript, er en
tabell der kolonneoverskriftene sorterer den, og det er en god prøve
på metoden. Bunnen er en tabell med vanlige lenker i overskriftene.
Et klikk ber serveren om den samme tabellen sortert etter den
kolonnen, og serveren sender den tilbake i den rekkefølgen. Det
virker i alle nettlesere, med eller uten skript.

```html
<table id="orders">
  <thead>
    <tr>
      <th><a href="?sort=date">Dato</a></th>
      <th><a href="?sort=total">Beløp</a></th>
    </tr>
  </thead>
  <tbody>
    <tr>
      <td>2026-10-20</td>
      <td>120</td>
    </tr>
    <tr>
      <td>2026-10-24</td>
      <td>45</td>
    </tr>
  </tbody>
</table>
<script type="module" src="sort.mjs"></script>
```

Skriptet er forbedringen. Det finner de samme lenkene, avbryter
navigasjonen og sorterer radene på selve siden, noe som sparer en
tur fram og tilbake til serveren.

```js
const table = document.querySelector("#orders");
const body = table.tBodies[0];
const collator = new Intl.Collator("nb", { numeric: true });

function sortBy(column) {
  const text = (row) => row.cells[column].textContent;
  const rows = [...body.rows];
  rows.sort((a, b) => collator.compare(text(a), text(b)));
  body.append(...rows);
}

for (const link of table.tHead.querySelectorAll("a")) {
  link.addEventListener("click", (event) => {
    event.preventDefault();
    sortBy(link.closest("th").cellIndex);
  });
}
```

Oppstår det en feil før en lytter er lagt til, virker den aktuelle
lenken fortsatt. Hvis `sort.mjs` aldri kommer fram, gjør lenkene det
samme som før. Hvis skriptet kaster en feil halvveis, bruker
overskriftene som skriptet ikke rakk å legge til lyttere for,
fortsatt serveren. En nettleser som ikke støtter modulskript,
oppfatter `type="module"` som en skripttype den ikke kjenner, og
ignorerer det, slik HTML-standarden beskriver. Et modulskript uten
`async` kjøres når siden er ferdig parset, så tabellen finnes når
skriptet leter etter den. Dette eksemplet håndterer ikke at en
tilknyttet klikkbehandler kaster en feil etter at `preventDefault()`
har avbrutt navigasjonen.

Prisen betales på serveren: bunnen krever et endepunkt som kan
sortere, og de to måtene å sortere på må gi samme resultat. Det er
metodens vanlige kostnad, betalt én gang. Den tiltenkte gevinsten er
en side der hovedoppgaven fortsatt kan utføres med serveren som
reserve; en tilknyttet hendelsesbehandler må bevare den muligheten
når dens eget arbeid svikter.

Dette nettstedet gjør grunnlaget tydelig.
Tilgjengelighetserklæringen beskriver komplette sider i HTML, CSS og
SVG uten kjørbar JavaScript. Søkekoden er bevart, men slått av, så
sidene ikke avhenger av et filter. Erklæringen nevner også en grense
som står igjen: de små etikettene som vises når pekeren holdes over
et ikon eller ikonet får fokus, kan ikke lukkes med en tast. Det
ville kreve nettleserkode nettstedet ikke leverer. Derfor oppfylles
1.4.13 Content on Hover or Focus bare delvis.

Hvor det går galt

En `noscript`-blokk brukes i stedet for en bunn. Elementet
`noscript` viser bare innholdet sitt når skripting er slått av, og
HTML-standarden sier det rett ut: «The noscript element is a blunt
instrument.» Skripting kan være slått på og sidens skript likevel
svikte, og da får leseren verken den skriptede siden eller
reserveløsningen. Begynn med en side som virker uten skriptet, og la
skriptet endre den, slik standardens eget eksempel gjør når skriptet
legger et levende resultat til et skjema og fjerner skjemaets
sendeknapp.

Én funksjon uten støtte stopper hele skriptet. Fordi
JavaScript-laget ikke tåler feil, kan en enkelt bit nyere syntaks i
en skriptpakke trekke alle forbedringene i den samme pakken med seg
i fallet, også dem som ellers ville ha virket. Hold bunnen uavhengig
av skriptet, så en feil bare koster forbedringen. Last inn moderne
kode med `type="module"`, som eldre nettlesere hopper over, og hvis
eldre nettlesere i det hele tatt skal ha en forbedret versjon, gi
dem en separat klassisk pakke merket med `nomodule`, som nettlesere
som støtter moduler, ikke kjører.

En ny selektor river gode regler med seg. En nettleser som møter en
selektor den ikke kjenner, forkaster hele regelen, deklarasjoner og
alt. Står en nyere pseudoklasse i en liste sammen med selektorer som
alle nettlesere forstår, kan den derfor fjerne stiler fra nettlesere
som ellers ville ha brukt dem. Gi en selektor som noen nettlesere
kanskje ikke støtter, sin egen regel.

Reservestiler lekker inn i den forbedrede layouten. Bredder som er
skrevet for nettlesere uten et nyere layoutsystem, kan kjempe mot
det layoutsystemet i nettleserne som har det. CSS Conditional Rules
Level 3 viser løsningen med en flex-layout og en blokk med
`@supports not (display: flex)` for alternativet og bemerker at
breddedeklarasjonene kan skade flex-layouten. Derfor hører de bare
hjemme i stilene for nettlesere uten den.

Bilder velges av et skript. HTML-standarden påpeker at hvis en side
ikke angir noe bilde i HTML-koden sin og overlater valget til et
skript, lastes det ikke ned noe bilde i det hele tatt for lesere med
skripting slått av, og hvis et skript bytter ut et bilde som
HTML-koden allerede har angitt, kan nettleseren starte to
nedlastinger. Angi kandidatene i HTML med `srcset` og `sizes` eller
med `picture`, og la nettleseren velge.

Atferd uten noe under. Champeon og Fincks liste over strategier ber
om en reserve for all atferd: en ekte `href` bak hver klikkhåndterer
og en sjekk på serveren bak hver sjekk i nettleseren. En kontroll
som bare finnes som klikkhåndterer, eller et skjema som bare
valideres i nettleseren, har ingen bunn i det hele tatt. Bruk ekte
lenker og ekte skjemainnsendinger først, valider alltid på serveren,
og se på validering i nettleseren som en bekvemmelighet som er lagt
oppå.

Man tror det handler om gamle nettlesere. Et team som tror at bunnen
er for gamle nettlesere, dropper den så snart de nettleserne er
borte. GOV.UKs liste over årsaker handler om nettverk, blokkere,
brannmurer og feilaktige oppdateringer, og dem møter dagens
nettlesere også. Hold bunnen ved like som en vei som blir brukt og
testet: last av og til inn siden med skript blokkert, og fullfør
hovedoppgaven fra start til slutt.

Les mer

  * Using progressive enhancement — veiledningen i GOV.UKs Service
Manual, sist oppdatert 27. september 2024: de tre lagene, hvordan
hvert av dem svikter, og hvorfor offentlige tjenester bør virke med
HTML alene.

  * HTML Standard: Scripting — elementet `script` med
`type="module"` og `nomodule`, og elementet `noscript` med rådet om
ikke å stole på det.

  * CSS Conditional Rules Module Level 3 — W3Cs Candidate
Recommendation Draft fra 15. august 2024, som definerer `@supports`
med `not`, `and` og `or`.

  * HTML Standard: Images — `srcset`, `sizes` og `picture`, og
hvorfor det svikter lesere med skripting slått av når et skript
velger bildet.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/progressive-enhancement/	engineer.company	70
