Responsiv design

Hva det er

Responsiv design er praksisen med å bygge én side der oppsettet
tilpasser seg skjermen den leses på, fra en smal telefon holdt på
høykant til en bred skjerm på et skrivebord, i stedet for å bygge et
eget nettsted for hver type enhet. Den lengre formen, responsiv
webdesign, svarer til tittelen på artikkelen som ga fenomenet navn:
Ethan Marcottes Responsive Web Design, publisert 25. mai 2010 i A
List Apart. Han hentet ideen fra det han beskrev som en framvoksende
disiplin kalt responsiv arkitektur, der vegger og installasjoner
bøyer seg, gir etter og utvider seg når folk nærmer seg dem.

Marcotte kalte flytende grid, fleksible bilder og media queries «the
three technical ingredients for responsive web design». Et flytende
grid gir kolonnene bredder i forhold til plassen som er
tilgjengelig, i stedet for i faste piksler, slik at oppsettet
strekker seg og trekker seg sammen med vinduet. Et fleksibelt bilde
får aldri bli bredere enn kolonnen det står i. En media query lar et
stilark ombestemme seg der forholdstall alene slutter å virke: når
tre kolonner blir for smale til å lese, går siden for eksempel over
til én.

Spesifikasjonen Media Queries Level 4, et W3C Candidate
Recommendation Draft datert 19. februar 2026, definerer en media
query som et logisk uttrykk som enten er sant eller usant, en test
av en eller annen side ved nettleseren eller enheten som viser
dokumentet. Testen responsive oppsett lener seg på, er `width`, som
for en skjerm er bredden på viewporten, rullefeltet medregnet.
Lengder i en query er de samme CSS-lengdene som overalt ellers, så
en piksel er her en CSS-piksel, ikke en fysisk, og `em` måles fra
nettleserens opprinnelige skriftstørrelse, som leseren selv kan
endre, aldri fra en størrelse siden selv setter.

Ingenting av dette virker på en telefon med mindre siden ber om det.
Uten et viewport-metaelement legger mobilnettlesere opp siden som om
skjermen var et skrivebordsvindu, typisk 980 til 1024 CSS-piksler
bredt, og skalerer så resultatet ned, slik at alle media queries ser
en stor skjerm. CSS Viewport-utkastet kaller det et tiltak for sider
som bare er laget for store skjermer, unødvendig for sider som
fungerer godt på små, og linjen `width=device-width,
initial-scale=1` i eksempelet nedenfor er måten en side sier at den
er en av dem på.

Hvorfor det er viktig

Marcottes argument handlet like mye om vedlikehold som om utseende.
I stedet for å skreddersy frakoblede design til et stadig voksende
antall enheter foreslo han å behandle dem som fasetter av den samme
opplevelsen. Én side, én adresse og ett stilark betyr at en rettelse
når alle lesere samtidig, og at en ny skjermstørrelse ikke krever et
nytt nettsted, fordi oppsettet aldri ble skrevet for en bestemt
størrelse.

Zoom er grunnen mange team undervurderer. Når man zoomer inn, blir
CSS-pikselen større, så viewporten, målt i CSS-piksler, blir
smalere. Web Content Accessibility Guidelines 2.2, en W3C-anbefaling
datert 12. desember 2024, krever på nivå AA i suksesskriterium
1.4.10 Reflow at innhold kan brukes uten rulling i to retninger ved
en bredde tilsvarende 320 CSS-piksler, og retningslinjene sier selv
at det er dette et vindu på 1280 CSS-piksler blir ved 400 prosent
zoom. Med den startbredden gir en lesers zoom til 400 prosent i
nettleseren på en bærbar en viewport på 320 piksler for alle sidens
media queries. W3Cs forklaring av kriteriet påpeker at nettsteder
ofte bruker responsiv design for å passe til mindre viewporter, og
at innhold som passer i en liten viewport, hjelper folk som zoomer
inn på større enheter, ikke bare folk med telefoner.

Datamengden er den tredje grunnen. HTML-standarden nevner tre ulike
grunner til å tilby flere filer for ett bilde: valg etter viewport,
art direction og valg etter bildeformat. Et fotografi som fyller
bredden på en telefon, trenger langt færre piksler enn det samme
fotografiet over hele bredden på en stor skjerm, og med `srcset` og
`sizes` kan nettleseren hente den mindre filen uten noe skript.

Bredden er ikke det eneste en side kan reagere på. Media Queries
Level 4 beskriver også den primære pekeenheten: `(pointer: coarse)`
treffer en pekeenhet med begrenset presisjon, for eksempel en
berøringsskjerm, og `(hover: none)` treffer en primær pekeenhet som
ikke kan holdes over et element, eller ingen pekeenhet i det hele
tatt. Marcottes artikkel foreslo allerede å bruke media queries til
å gi lenker større mål å treffe på små skjermer.

Slik ser det ut i praksis

En liste med kort som viser én kolonne på en telefon, to på et
nettbrett på tvers og tre på en bred skjerm, begynner med
viewport-linjen og et bilde nettleseren selv kan velge:

```html
<meta name="viewport" content="width=device-width, initial-scale=1" />

<img
  src="pool-400.jpg"
  srcset="pool-400.jpg 400w, pool-800.jpg 800w, pool-1600.jpg 1600w"
  sizes="(max-width: 40em) 100vw, (max-width: 64em) 50vw, 33vw"
  width="1600"
  height="900"
  alt="En fjærepytt ved lavvann"
/>
```

Stilarket bærer oppsettet:

```css
i.cards {		engineer.company	70
  display: grid;
  grid-template-columns: 1fr;
  gap: 1rem;
}

@media (width >= 40em) {
  .cards {
    grid-template-columns: repeat(2, 1fr);
  }
}

@media (width >= 64em) {
  .cards {
    grid-template-columns: repeat(3, 1fr);
  }
}

i.cards img {		engineer.company	70
  max-width: 100%;
  height: auto;
}
```

Gridet er den flytende delen: kolonner på `1fr` deler den bredden
som finnes, så ingenting har en fast størrelse. De to media queries
er bryterne, og fordi de er skrevet i `em`, følger de leserens
standard skriftstørrelse. En leser som har valgt en større
standardskrift, får den ene kolonnen ved vindusbredder der andre
allerede ser to, og det er nettopp det de lengre linjene ville
trenge. Den siste regelen holder hvert bilde inne i kolonnen sin.

Attributtet `sizes` forteller nettleseren, før den har lagt opp noe,
hvor bredt bildet skal vises: den første betingelsen som er sann,
vinner, og den siste verdien gjelder når ingen er det. Ved en
viewport på 39em er den første betingelsen sann, så bildet regnes
som 39em bredt; ved 41em er det den andre, og bildet regnes som
halve viewporten, 20,5em. Det litt bredere vinduet trenger den
mindre filen, fordi oppsettet har endret seg, og HTML-standarden går
gjennom den samme effekten i sitt eget eksempel. Ut fra disse
tallene og `w`-angivelsene i `srcset` regner nettleseren ut hvilken
pikseltetthet hver fil ville gi på denne skjermen, og den kan velge
hvilken som helst av dem ut fra skjermens pikseltetthet, zoomnivået
og muligens nettverket. Attributtene `width` og `height` lar den
sette av plass til bildet før filen er lastet ned.

En porteføljeside om å gjøre nettstedets nettlesersjekker raskere
viser den samme ideen omsatt til en test. I arbeidet fra august 2026
fikk sjekkene som styrer en hodeløs nettleser, én felles
viewport-tabell med tjueto vindusformer, utledet fra hver media
query stilarket faktisk inneholder, og layoutsjekken, som ser på
siden ved hver vindusform designet tegner opp, gikk derfor fra 95
sekunder til 405. Formene kommer fra stilarket, ikke fra en liste
over enheter, så det er de bruddpunktene designet faktisk har,
sidene blir sjekket ved.

Hvor det går galt

Bruddpunkter som spør etter enheten. Marcottes eksempler fra 2010
brukte `max-device-width`, bredden på hele skjermen. Media Queries
Level 4 erklærer nå `device-width`, `device-height` og
`device-aspect-ratio` foreldet, sier at forfattere ikke må bruke
dem, og påpeker at de ofte brukes som en stedfortreder for å oppdage
mobile enheter, selv om de ikke sier noe om hvor mye plass siden
faktisk har. Spør heller etter `width`, og legg hvert bruddpunkt der
innholdet slutter å fungere, ikke der en populær telefon
tilfeldigvis slutter.

Et hull mellom to bruddpunkter. Et stilark med `(max-width: 320px)`
for ett oppsett og `(min-width: 321px)` for det neste ser komplett
ut, men spesifikasjonen påpeker at en viewport mellom 320 og 321
piksler bred treffer ingen av dem, og brøkdeler av piksler
forekommer: de kommer fra skjermer med pikseltettheter som ikke er
hele tall, og fra zoom. Ved de breddene gjelder ingen av de to
blokkene. Bruk intervallsyntaksen, `(width <= 320px)` og `(width >
320px)`, slik at hver bredde havner i nøyaktig én av dem.

Zoom slått av. En viewport-linje med `user-scalable=no` eller med en
`maximum-scale` under 2 stryker i W3Cs testregel for
suksesskriterium 1.4.4 Resize Text, som krever at tekst kan
forstørres til 200 prosent. Regelen påpeker at skrivebordsnettlesere
ignorerer elementet, og at de fleste moderne mobilnettlesere enten
ignorerer det som standard eller tilbyr en
tilgjengelighetsinnstilling som tillater zoom likevel, slik at bare
lesere med eldre mobilnettlesere fortsatt rammes. Utelat begge
egenskapene, og få heller oppsettet til å tåle zoom. En mindre
skrift i et smalt bruddpunkt krever samme omtanke: W3Cs forklaring
av Reflow tillater det, men bare hvis leseren fortsatt på en eller
annen måte kan få teksten opp i dobbel normal størrelse.

Bilder som overser oppsettet. Med `w`-angivelser i `srcset` og ingen
`sizes` lar HTML-standarden nettleseren gå ut fra at bildet fyller
hele viewporten, så et bilde som vises i en tredjedel av skjermen,
kan laste ned en fil omtrent tre ganger bredere enn nødvendig.
Prosenter er ikke tillatt i `sizes`; bruk `vw`. Og når `srcset`
bruker `w`-angivelser, ignorerer nettlesere som forstår `srcset`,
attributtet `src`, så en endring av bare `src` endrer ingenting for
de fleste lesere. Skriv `sizes` slik at det stemmer med CSS-en, og
endre begge samtidig når oppsettet endres. Å velge bilder med et
skript er ingen løsning: standarden advarer om at bildet da kan bli
lastet ned to ganger, eller ikke i det hele tatt for lesere som har
slått av skript.

Ett bredt element får hele siden til å rulle sidelengs. En
datatabell, en lang kodelinje eller en innbygging med fast bredde
kan være bredere enn 320 CSS-piksler og få hele siden til å rulle
sidelengs, slik at hvert avsnitt må leses ved å rulle fram og
tilbake. W3Cs forklaring av Reflow unntar innhold som trenger to
dimensjoner, for eksempel datatabeller, kart og video, men ikke
avsnittene rundt det. Legg tabellen i en egen beholder som ruller
for seg selv med `overflow-x: auto`, og gi bilder og video
`max-width: 100%`, slik at bare den delen som trenger det, ruller.

Å ta en smal skjerm for en berøringsskjerm. En bærbar som er zoomet
til 400 prosent, er smal og har en mus; et stort nettbrett er bredt
og har ingen hover i det hele tatt. Oppsettet hører til `width`,
mens målstørrelser og hovereffekter hører til `pointer` og `hover`.
Media Queries Level 4 råder forfattere til også å vurdere
`any-pointer` og `any-hover`, fordi en enhet kan ha mer enn én måte
å peke på.

Les mer

  * Responsive Web Design — Ethan Marcottes artikkel fra 25. mai
2010, som ga tilnærmingen navn og beskrev de tre ingrediensene.

  * Media Queries Level 4 — `width`-egenskapen, intervallsyntaksen,
relative enheter, pointer og hover, og hvorfor `device-width` er
foreldet.

  * HTML Standard: Images — `srcset`, `sizes`, de tre grunnene til
flere filer og det gjennomregnede eksempelet med 29em og 32em.

  * Understanding Success Criterion 1.4.10: Reflow — hvorfor 320
CSS-piksler, hvordan zoom henger sammen med det, og hvilket innhold
som er unntatt.

  * Meta viewport allows for zoom — W3Cs testregel for
`user-scalable` og `maximum-scale`, med merknaden om
nettleserstøtte.

  * CSS Viewport Module Level 1 — viewport-metaelementet,
egenskapene, og hvorfor mobilnettlesere går ut fra en
skrivebordsbredde.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/responsive-design/	engineer.company	70
