Skjermleser

Hva det er

En skjermleser er et program som gjør alt på en datamaskin eller en
mobil om til syntetisk tale eller til en linje på en leselist for
punktskrift: teksten i et dokument, knappene rundt den og tilstanden
hver av dem er i. Brukeren styrer grensesnittet fra tastaturet eller
med berøringsbevegelser. Ordet betegner en hel familie av
programmer, ikke ett produkt: NVDA, som er gratis og har åpen
kildekode, og JAWS på Windows; VoiceOver, som er bygd inn i macOS og
Apples mobile systemer; og TalkBack på Android. De fleste som bruker
en skjermleser, er blinde eller svaksynte, og noen som ser skjermen
godt, bruker en fordi det er lettere for dem å lytte enn å lese.

Det de fleste utviklere overser, er hvor ordene kommer fra.
Skjermleseren ser ikke på pikslene. Nettleseren gjør HTML-koden om
til en egen struktur, tilgjengelighetstreet, der hvert element er
redusert til en rolle (knapp, lenke, overskrift, liste), et navn
(ordene som identifiserer det) og en tilstand (avkrysset, utvidet,
deaktivert). Operativsystemets grensesnitt for tilgjengelighet gir
treet videre til skjermleseren, som leser det opp. En skjermknapp
der det synlige innholdet er en tegning av et papirfly og koden ikke
har noen tekst, er i treet en knapp uten navn, og det er akkurat det
lytteren får høre.

Brukerne lytter heller ikke til en side fra topp til bunn. Når NVDA
leser en nettside i browse mode, blir enkeltbokstaver til
navigasjonstaster: `H` hopper til neste overskrift, `D` til neste
landemerke, `K` til neste lenke, `F` til neste skjemafelt, og
sifrene 1 til 9 til en overskrift på det nivået. `NVDA+F7` åpner en
liste over alle lenker, overskrifter eller landemerker på siden.
VoiceOver har rotoren, som åpnes med `VO-U` og gir de samme listene.
En seende leser skumleser ved å se etter fet skrift og luft på
siden. Den som bruker skjermleser, skumleser ved å hoppe mellom
strukturelementene, og en side uten den strukturen gir ingenting å
hoppe mellom.

Hvorfor det er viktig

Spørsmålet et team faktisk står overfor, er om grensesnittet det
leverer, virker for en som bare får det slik koden beskriver det. En
skjermleser er den mest bokstavelige mottakeren en side har. Layout,
farge, plassering, et ikon alle kjenner igjen, et felt som blir
rødt: hvert signal som bare finnes i det visuelle uttrykket, går
tapt, og bare det koden sier, når fram til den som lytter.

Derfor er lytting den ene testen av oppmerkingen som ingen mengde
titting på siden kan erstatte. En designgjennomgang, en
sammenligning av skjermbilder og en nøye gjennomklikking skjer alle
i den visuelle kanalen, og det er nettopp der feilene en skjermleser
avslører, per definisjon er usynlige. Automatiske regelmotorer
hjelper, og de fanger ekte problemer i store mengder: et bilde uten
alternativ tekst, en skjemakontroll uten etikett, et attributt med
en umulig verdi. Det de sjekker, er at et navn finnes, ikke at det
er det riktige navnet. Å høre en betalingsknapp lest opp som
«knapp», eller en meny som «hamburger», krever et menneske og noen
få minutter.

Det mennesket og de minuttene koster mindre enn de fleste team tror.
NVDA er gratis å installere, og VoiceOver ligger allerede på hver
Mac og iPhone på kontoret, så den første testen krever verken
innkjøp eller spesialist. Den krever at noen lukker øynene, eller
slår av skjermen, og prøver å fullføre sidens hovedoppgave med
tastaturet og ørene. Rettingen av det de finner, er som regel enda
billigere når den kommer tidlig: et innebygd `button`- eller
`a`-element tar med seg rolle og tastaturoppførsel, mens en klikkbar
`div` må få alt dette bygd og vedlikeholdt for hånd.

Avveiningen er at skjermlesere er forskjellige. Hver av dem tolker
tilgjengelighetstreet på sin måte, hver nettleser bygger treet på
sin måte, og en side som er testet i én kombinasjon, kan leses
annerledes i en annen. To vanlige kombinasjoner av skjermleser og
nettleser dekker mer enn én kombinasjon testet til bunns.

Slik ser det ut i praksis

I én app kunne feilen rett og slett høres. Grensesnittet tegnet
kontrollene sine med systemsymboler, og et symbol uten
tilgjengelighetsetikett leses opp med sitt eget interne navn, så
sendeknappen presenterte seg som «arrow up circle, button». Alle de
sytten kontrollene med bare ikon fikk navn etter hva de gjør: hver
etikett navngir handlingen i stedet for formen, og der betydningen
endrer seg med tilstanden, følger etiketten med. En linter krever nå
en tilgjengelighetsetikett innen åtte linjer fra hver kontroll med
bare ikon. Det er en bevisst grov avstand, valgt ved måling, og den
gjør at en attende kontroll ikke kan legges til uten etikett. Siden
er tydelig på grensen: regelen beviser at det finnes en etikett i
nærheten, og om etiketten er riktig, krever fortsatt at noen lytter
på den.

Dokumenter reiser det samme spørsmålet i et annet format. En PDF som
ser riktig ut på skjermen, sier ingenting om hvorvidt en skjermleser
kan lese den. Derfor ble ni genererte dokumenter, CV-en i variantene
sine, referanselisten, porteføljen og søknadsbrevet på tvers av
språk, kjørt gjennom en uavhengig validator for PDF/UA-profilen,
profilen for universelt utformet PDF, og de besto på det
dokumenterte valideringstrinnet alle 106 konfigurerte regler i
tilgjengelighetsprofilen. For å bestå trengtes tagget struktur,
deklarert dokumentspråk, alternativ tekst på hver grafikk som ikke
er dekorasjon, en reell tittel i metadataene og en eksplisitt
leserekkefølge i stedet for den layouten tilfeldigvis gir. Tallene
kommer fra én validator, og siden sier det rett ut.

Nettstedet behandler sine egne automatiske revisjoner på samme måte.
Siden om teknologien bak nettstedet kaller disse revisjonene et
minimum og ikke et bevis. Den ber alle som bruker skjermleser der og
hører noe bli lest feil, om å si fra, fordi det er den ene rapporten
kvalitetsporten ikke har noen måte å generere på.

Hvor det går galt

Det en skjermleser avslører, er som regel usynlig på skjermen, og
derfor overlever det gjennomgangen. Feilene har noen få
gjenkjennelige former.

Kontrollen som leser opp tegningen sin. En ikonknapp uten tekst får
navnet sitt fra det koden tilfeldigvis gir: et filnavn, et
symbolnavn eller ingenting, og da står bare «knapp» igjen. Gi hver
kontroll som bare består av et ikon, et navn som beskriver
handlingen, og skjul selve tegningen fra treet:

```html
<button type="button" aria-label="Send message">
    <svg aria-hidden="true" focusable="false"><!-- icon --></svg>
</button>
```

En side som leses som én lang strøm. Overskrifter som er stylede
`div`-elementer, og en layout uten landemerker ser fine ut, men gir
`H` og `D` ingenting å lande på. Den som lytter, må da bla seg
gjennom hver linje for å finne det den kom for. Bruk ekte `h1` til
`h6` i riktig rekkefølge, og legg sidens områder i `header`, `nav`,
`main` og `footer`.

En endring som møtes med stillhet. En feilmelding dukker opp under
et felt, tallet i handlekurven går opp, et varsel glir inn og ut
igjen. Seende brukere ser det, mens skjermleseren tier, fordi
fokuset er et annet sted. Flytt fokus til meldingen, eller legg
dynamiske oppdateringer i et område merket med `aria-live`, så
skjermleseren leser dem opp.

Skjult innhold som leses, og synlig innhold som forstummer. Tekst
som er skjøvet ut av skjermen med CSS, ligger fortsatt i
tilgjengelighetstreet og blir lest opp. `aria-hidden="true"` på et
synlig element fjerner det for lytteren mens alle andre fortsatt ser
det. Begge deler er nyttige med vilje og forvirrende ved et uhell,
så sjekk hva treet inneholder, ikke bare hva skjermen viser.

Grønne kontroller og en side som fortsatt leses dårlig. En etikett
kan finnes og være feil, en alternativ tekst kan beskrive filen og
ikke poenget, og en leserekkefølge kan være gyldig og likevel
absurd. Legg en kort lyttetest inn i sjekklisten før lansering for
hver side som har fått endret strukturen sin.

Les mer

  * Tools and Techniques — W3Cs oversikt over hvordan folk med
funksjonsnedsettelser bruker nettet, med skjermlesere blant de andre
hjelpemidlene.

  * NVDA User Guide — browse mode, navigasjon med enkeltbokstaver og
elementlisten, fra dem som lager en gratis skjermleser.

  * Use the VoiceOver rotor on Mac — Apples veiledning i å hoppe
mellom overskrifter, lenker og landemerker.

  * Core Accessibility API Mappings 1.2 — hvordan roller, navn og
tilstander går fra nettleseren til plattformgrensesnittet en
skjermleser leser.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/screen-reader/	engineer.company	70
