S.M.A.R.T.

Hva det er

S.M.A.R.T. står for Self-Monitoring, Analysis and Reporting
Technology; smartmontools og prosjektets manualsider skriver det
uten punktum, som SMART. Det er et register en disk fører over seg
selv i sin egen fastvare mens den arbeider: tellinger av hendelser,
målinger av tilstanden og resultatene av tester den har kjørt.
Operativsystemet kan når som helst be stasjonen om dette registeret.
smartmontools, verktøysettet denne siden bygger på, skriver at
teknologien er innebygd i de fleste moderne ATA/SATA-, SCSI/SAS- og
NVMe-disker. Pakken har to programmer: smartctl, som spør og tester
én disk når du kjører det, og smartd, en daemon som holder vakt i
bakgrunnen.

Hva en disk kan rapportere, avhenger av kommandosettet den snakker.
En ATA- eller SATA-disk fører en tabell over nummererte attributter
fra 1 til 253, hver med sitt navn; attributt 12 teller for eksempel
hvor mange ganger disken er slått på. Hver attributt har en råverdi,
selve tellingen eller målingen, og en normalisert verdi mellom 1 og
254 som produsentens fastvare regner ut fra råverdien etter sin egen
formel. Ved siden av står den laveste normaliserte verdien disken
har registrert i hele levetiden sin, og en terskel produsenten har
fastsatt. En attributt der den normaliserte verdien faller til
terskelen eller lavere, regnes som feilet.

Hver attributt hører til en av to typer. En pre-failure-attributt på
eller under terskelen sier at disken er nær ved å svikte. En old
age-attributt, også kalt en bruksattributt, på eller under terskelen
sier at disken har nådd slutten av livet sitt gjennom vanlig
slitasje. Manualen til smartctl understreker at merkelappen Pre-fail
i seg selv ikke er grunn til bekymring: den får først den
betydningen når verdien har krysset terskelen.

Over tabellen står én samlet dom, helsestatusen. En ATA-disk svarer
på kommandoen SMART RETURN STATUS med bestått eller ikke bestått. En
SCSI- eller SAS-disk melder fra via en loggside for unntak og sine
sense-data, og en NVMe-stasjon setter biter i Critical Warning-byten
i sin SMART/Health Information-logg. Disker kan også teste seg selv
på forespørsel: en kort test, som regel ferdig på under ti minutter,
en lang som tar alt fra flere titalls minutter til flere timer, og
på ATA-disker en conveyance-test som ser etter skader fra transport.
Resultatet av hver test havner i en selvtestlogg på disken.

Hvorfor det er viktig

En disk ser sine egne problemer før noen andre gjør det. Den vet
hvilke sektorer som ikke lenger lar seg lese, hvor ofte den er slått
på, og hvor varm den går. S.M.A.R.T. er kanalen som bringer den
kunnskapen videre til menneskene som har ansvaret for dataene, og
smartmontools beskriver gevinsten nøkternt: i mange tilfeller,
skriver prosjektet, gir verktøyene forhåndsvarsel om at en disk
forringes og kommer til å svikte. Mange tilfeller er ikke alle, og
mye av denne siden handler om forskjellen.

Det sterkeste signalet er dommen. Når smartctl melder en helsestatus
som ikke er bestått, sier manualen at disken enten allerede har
sviktet eller venter å svikte i løpet av de neste 24 timene, og den
ber leseren hente hele rapporten og flytte dataene til et trygt sted
uten å nøle. Svakere signaler kommer tidligere. En ventende sektor
(pending sector) er en sektor disken vil merke som dårlig og bytte
ut med en reservesektor, typisk fordi en lesing fra den mislyktes;
et tall over null betyr at noen data på disken ikke lenger kan
leses. Disken teller disse sektorene i attributt 197, og i attributt
198 teller den sektorer som verken en offline-skanning eller en
selvtest klarte å lese.

Ingenting av dette hjelper hvis ingen ser etter. smartd slår på
overvåkingen på ATA-disker, spør diskene hver halvtime som standard,
melder feil og endrede attributter til syslog og kan sende et varsel
på e-post. Den kan også starte selvtester etter en tidsplan, så det
trengs ingen cron-jobb til den delen. Prosjektet er gammelt og
fortsatt i bevegelse: det markerte 20-årsdagen for sin første
utgivelse i oktober 2022, ga ut versjon 7.5 den 30. april 2025 og
flyttet utviklingen fra SourceForge til GitHub den 1. juni 2025. Det
kjører blant annet på Linux, BSD-systemene, macOS, Solaris og
Windows.

Slik ser det ut i praksis

Ta en ny server med en SATA-disk på `/dev/sda`. Tre kommandoer gir
oversikten:

```sh
smartctl -i /dev/sda
smartctl -H /dev/sda
smartctl -A /dev/sda
```

Den første viser modell, serienummer og fastvare, om stasjonen
støtter S.M.A.R.T., om funksjonen er slått på, og om stasjonen står
i stasjonsdatabasen til smartmontools. Den andre viser dommen. Den
tredje viser attributtabellen: VALUE og WORST rommer de normaliserte
tallene, THRESH terskelen, TYPE sier Pre-fail eller Old_age,
RAW_VALUE rommer råtallet, og WHEN_FAILED viser `FAILING_NOW`,
`In_the_past` eller en strek for en attributt som aldri har feilet.
Vil du ha alt på én gang, viser `smartctl -x` all informasjonen
verktøyet kan lese, S.M.A.R.T. og annet, med tabellen i et tettere
oppsett.

En lang selvtest er den grundigere utgaven av den korte:

```sh
smartctl -t long /dev/sda
smartctl -l selftest /dev/sda
```

Med mindre `-C` ber om captive mode, kjører testen inne i disken
mens systemet gjør jobben sin. Den kan gjøre stasjonen tregere, tung
trafikk fra operativsystemet gjør at den tar lengre tid, og bare én
test kjører om gangen. Manualen legger til at det ikke skal gjøre
skade å slå av maskinen midt i testen, fordi testen enten avbrytes
eller gjenopptas. Den andre kommandoen leser selvtestloggen når den
anslåtte tiden er gått.

Skript bør lese avslutningskoden framfor teksten. smartctl bygger
den av åtte biter, og manualens eget eksempel tester bit 3, som
settes når disken melder at den holder på å svikte:

```sh
smartctl -q silent -H /dev/sda
smartstat=$(($? & 8))
```

`-q silent` skriver ingenting, så avslutningskoden er det eneste
svaret. En kode over null betyr ikke alltid en døende disk: bit 6
alene betyr for eksempel bare at feilloggen inneholder oppføringer.

På lengre sikt leser smartd reglene sine fra `smartd.conf`. Én linje
kan dekke alle diskene skanningen finner:

```text
DEVICESCAN -a -s (S/../.././02|L/../../6/03) -W 2,40,45 \
  -m ops@example.com -M test
```

`-a` slår på standardsettet: helsestatusen, feil- og
selvtestloggene, feilede bruksattributter, endringer i
attributtverdier og, på ATA-disker, tellingene i attributt 197 og
198. Mønsteret etter `-s` starter en kort test hver dag mellom kl.
02 og 03 og en lang hver lørdag mellom kl. 03 og 04. `-W 2,40,45`
melder en temperaturendring på 2 grader, skriver en merknad i loggen
ved 40 °C og sender et kritisk varsel, via syslog og e-post, ved 45
°C. `-m` angir mottakeren, og `-M test` sender én testmelding når
smartd starter. Etter en endring får `killall -HUP smartd` daemonen
til å lese filen på nytt.

Tall som disse betyr mest mens disken fortsatt svarer.
Porteføljeoppføringen vår om å hente data ut av ødelagte
lagringsmedier begynner etter det punktet: mellom 2003 og 2014 kom
folk med minnekort, harddisker, SSD-er og RAID-oppsett som allerede
hadde sviktet, og metoden måtte passe til akkurat den typen medium.

Hvor det går galt

En bestått dom leses som en ren helseattest. Helsestatusen sier bare
at disken ikke selv har erklært seg sviktet. Attributter kan ligge
på eller under terskelen nå eller tidligere, og ventende sektorer
kan allerede romme uleselige data, mens dommen fortsatt lyder
bestått. Løsningen er å lese attributtabellen og selvtestloggen i
tillegg, la smartd melde attributt 197 og 198 og ha sikkerhetskopier
som ikke er avhengige av diskens mening om seg selv.

Råverdier tas for god fisk. Standarden sier ikke hvordan en råverdi
svarer til en fysisk enhet. Manualen til smartctl nevner en
Hitachi-disk som teller driftstid i minutter i stedet for timer, og
IBM-disker som holder tre temperaturer i råverdiene sine. Siden
revisjon 4 av ATA/ATAPI-4 har betydningen av attributtene vært helt
opp til leverandørene, og SSD-er gir noen av numrene andre
betydninger, så navnet som skrives ut kan være feil med mindre
stasjonen står i databasen. Løsningen er å sammenligne en disk med
dens egen historikk, ikke med en annen modell, og sjekke hva `-i`
sier om databasen før man stoler på et navn.

`-a` brukes på en ATA-disk. Det var den klassiske måten å se alt på,
men manualen anbefaler det ikke lenger for ATA, fordi det utelater
valgene som krever 48-bits ATA-kommandoer, for eksempel den utvidede
feilloggen. Løsningen er å bruke `-x`.

En RAID-kontroller skjuler diskene. Operativsystemet ser én logisk
stasjon som ikke har noe nyttig å melde, og den automatiske
skanningen til smartd på Linux utelater disker bak RAID-kontrollere
helt. Løsningen er å snakke med hver fysiske disk gjennom
kontrolleren med riktig enhetstype: `-d megaraid,N` når disk N bak
en MegaRAID- eller Dell PERC-kontroller på Linux og FreeBSD, og en
linje som `/dev/sda -d megaraid,0 -a` i `smartd.conf` setter den
disken under oppsyn.

Et USB-kabinett står i veien. USB-lagring snakker
SCSI-kommandosettet mot datamaskinen, men rommer nesten alltid en
ATA- eller SATA-disk eller flashminne. Manualen nevner fastvaren i
slike broer, sammen med RAID-kontrollere, som et lag som kan gjøre
helsestatusen ukjent, og smartctl advarer da og nøyer seg med å
sammenligne pre-failure-attributtene med tersklene deres. Løsningen
er å prøve `-d sat`, som pakker ATA-kommandoene inn i standarden for
oversettelse fra SCSI til ATA; `-d sat,12` velger den korteste av de
to kommandoformene.

Varselet på e-post kommer aldri. smartd sender e-post med systemets
`mail`-kommando, som må ligge i stien til miljøet smartd ble startet
fra. Mangler den, finnes varselet bare i syslog. Løsningen er `-M
test` og deretter å sjekke at testmeldingen faktisk har havnet i en
innboks noen leser; `-M exec` kan peke smartd mot et annet
e-postprogram eller et skript.

En testplan starter aldri. I mønsteret etter `-s` skal måned, dag i
måneden og time skrives med to sifre hver. Et mønster som
`S/../.././2` treffer aldri, og manualen advarer nettopp mot det.
Løsningen er å skrive `02` og lese loggen etter første natt for å se
at en test faktisk ble kjørt.

En feilaktig endring går ubemerket hen. Når smartd leser inn
konfigurasjonen på nytt etter et hangup-signal og finner en
syntaksfeil, skriver den ut feilen og fortsetter med de gamle
reglene, som om signalet aldri kom. Løsningen er å lese loggen etter
hver innlesing eller starte tjenesten på nytt, for smartd nekter
helt å starte med en feilaktig fil.

Ingen følger med på temperaturen. All temperaturrapportering er
slått av som standard, og `-a` slår den ikke på. Løsningen er å
legge til `-W` med grenser som passer maskinvaren.

En sjekk vekker en sovende disk. En disk som har spunnet ned for å
spare strøm, spinner opp igjen når smartctl spør den. Løsningen, for
skript som kjører ofte, er `-n standby`, som får smartctl til å
avslutte med kode 2 i stedet for å vekke disken, eller `-n
standby,0`, som regner det tilfellet som vellykket.

Les mer

  * smartmontools — prosjektets forside: begge programmene,
plattformer og nytt om utgivelser.

  * smartctl(8), kildeteksten til manualsiden — attributter,
terskler, helsestatus, selvtester, enhetstyper og avslutningskoder.

  * smartd(8), kildeteksten til manualsiden — daemonen: hvor ofte
den spør, syslog, signaler og hvordan den finner disker.

  * smartd.conf(5), kildeteksten til manualsiden — direktiver for
overvåking, testplaner, temperaturgrenser og e-post.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/smart/	engineer.company	70
