Programvare

Hva det er

Programvare er alt i et datasystem som kan endres ved å skrive i
stedet for å lodde: programmene, opplysningene de bærer med seg, og
innstillingene som bestemmer hvordan de oppfører seg. Ordet brukes
nesten bare i entall, så én enkelt enhet kalles gjerne et program,
og det en person åpner for å få gjort en jobb, heter en app eller en
applikasjon. Det engelske «software» er også vanlig på norsk, «kode»
betyr som regel kildekoden en utvikler redigerer, og i
spesifikasjoner blir det hele noen ganger forkortet til SW.

Det vanlige motstykket er maskinvare, selve den fysiske maskinen,
med fastvare, eller firmware, i mellomrommet. NIST-ordlisten trekker
grensen ved endring: programvare er dataprogrammer og tilhørende
data som kan skrives eller endres mens de kjører, mens fastvare er
den typen som ikke kan endres under kjøring. Operativsystemet på en
bærbar datamaskin er programvare, koden i tastaturkontrolleren er
fastvare, og selve tastaturet er maskinvare.

Programvare har lag. Systemprogramvare, f.eks. et operativsystem
eller en enhetsdriver, styrer maskinen. Brukerprogramvare gjør noe
for en person: et regneark, en bestillingsløsning på nett, en
meldingsklient. Mellom de to ligger biblioteker og
programvarepakker, ferdige deler som begge typene settes sammen av,
og i et moderne produkt har det meste av koden i praksis kommet den
veien heller enn å bli skrevet for produktet.

Ett skille til avgjør mye senere. Kildekode er det mennesker skriver
og leser; en kompilator eller en tolk gjør den om til instruksjoner
en prosessor utfører. Begge deler er programvare, men de kan ikke
brukes om hverandre når du kjøper programvare. En leveranse med bare
kompilerte filer er noe bare leverandøren kan endre.

Hvorfor det er viktig

Den som bestiller, kjøper eller leier programvare, velger samtidig
hvem som skal bære vedlikeholdet. Det som gjør programvare
fristende, at en kopi koster ingenting og at en endring etter
levering er billig sammenlignet med å bygge om en maskin, er også
grunnen til at den aldri blir ferdig. Komponentene den er bygd av,
slipper rettelser. Operativsystemer og nettlesere fjerner
grensesnitt. En svakhet blir offentliggjort i et bibliotek ingen på
teamet husker å ha valgt. Hver av dem blir arbeid for den som eier
koden.

De vanlige veiene fordeler det arbeidet ulikt:

  * Leid som tjeneste. Leverandøren står for oppdateringene og
serverne. Du arver utgivelsesplanen og prisene deres og bryderiet
med å komme deg ut, og dataene dine ligger hos dem.

  * Lisensiert og driftet selv. Du bestemmer når det skal
oppgraderes, og du gjør også selve oppgraderingen,
sikkerhetskopieringen og sikkerhetsoppdateringene.

  * Bygd for deg. Den passer prosessen i stedet for omvendt, og
vedlikeholdsbudsjettet er ditt så lenge den er i drift. Kostnaden
som avgjør om det var klokt, kommer etter lanseringen.

  * Åpen kildekode. Under en lisens som oppfyller Open Source
Definition, kan du bruke, studere, endre og videreformidle den. Noen
må fortsatt legge inn oppdateringene, og gratis å skaffe er en annen
egenskap enn gratis å drifte.

Uansett vei er to spørsmål om resultatet verdt å stille før du
skriver under. Hva får du til slutt: kildekoden, instruksjonene for
å bygge den og en liste over hva den inneholder? Og hvordan skal
leverandøren holde den sikker? NISTs Secure Software Development
Framework finnes delvis for den andre samtalen, siden det gir
kjøpere og leverandører et felles språk for utviklingspraksis. For
den første definerer en rapport fra NTIA en stykkliste for
programvare, på engelsk software bill of materials eller SBOM, som
en formell oversikt over komponentene programvaren er bygd av, med
opplysninger om hver av dem og om hvordan de henger sammen i
leverandørkjeden. Å be om en slik liste er en billig måte å se hvor
mye av det du betaler for, som er skrevet av noen andre.

Slik ser det ut i praksis

Å vite hva som faktisk ble levert, er den delen team hopper over. På
én plattform ble sikkerhetsarbeidet flyttet fra skjønn og over i
bygget: i et løpende sikkerhetsprogram lages en stykkliste for
programvaren ved hver bygging med Anchore og Syft, Dependabot
overvåker 6 økosystemer, CodeQL og ZAP analyserer koden og den
kjørende instansen, og hver GitHub Action fra tredjepart er låst til
en commit-hash i stedet for en tagg. Ved siden av automatiseringen
ligger 21 skriftlige sikkerhetsrevisjoner, bl.a. en trusselmodell.
En sårbarhet som de konfigurerte sjekkene gjenkjenner, kan få
byggingen til å feile. Siden er like ærlig om kostnaden: mengden
funn krever en triagering som aldri tar slutt.

Å få programvare fra en endring og ut i produksjon er den andre
halvdelen. Der utgivelser hadde vært avhengige av at noen husket
rekkefølgen på en serie manuelle steg og gjorde det litt annerledes
hver gang, sparte automatiserte leveransepipeliner for bygging,
testing og produksjonssetting anslagsvis 4 000 timer og gjorde
utgivelsene både raskere og mer pålitelige. Gevinsten kom av at
veien var den samme hver gang, og ikke av at noen var mer
forsiktige.

På et reparasjonsbord er grensen mellom programvare og maskinvare
helt konkret. Reparasjoner av bærbare datamaskiner omfattet
skjermer, hengsler, tastaturer og hovedkort, og programvareproblemer
på tvers av Linux, Windows og Mac. En bærbar som ikke vil starte,
kan skyldes laderen, hovedkortet eller batteriet, så arbeidet
begynte med å finne den virkelige feilen før noe ble rørt.

Hvor det går galt

Et sårbarhetsvarsel som blir en uke med utgraving

En sårbarhet blir kunngjort i en mye brukt komponent, og ingen kan
si hvilke av organisasjonens systemer som inneholder den. Oversikten
har bare noen gang ligget i hodene på folk og i låsefiler som ingen
leser, så den må bygges opp igjen under press, system for system.
Lag en stykkliste som en del av hver bygging, og ta vare på den
sammen med utgivelsen den beskriver. Spørsmålet «er vi rammet?» blir
da et søk.

Utgivelser som avhenger av hvem som gjør dem

Produksjonssettingen virker når én person kjører den, og feiler når
en annen gjør det, og forskjellen viser seg å være et steg som bare
finnes i noens hukommelse. Hver utgivelse blir en liten
improvisasjon. Legg hele veien inn i en leveransepipeline som
bygger, tester og produksjonssetter på samme måte hver gang, og
behandle hvert manuelle steg som er igjen, som en feil som skal
bort.

Et budsjett som slutter ved lansering

To eller tre år etter lansering føles hver oppdatering risikabel,
rammeverket ligger flere hovedversjoner bak, og det eneste forslaget
på bordet er å skrive alt på nytt. Programvaren ble betalt som et
bygg og deretter latt være i fred, mens alt rundt den fortsatte å
bevege seg. Sett av en fast sum til vedlikehold, oppgrader
avhengighetene i små, jevne steg mens hvert steg fortsatt er lite,
og regn med at plattformene under endrer seg etter sin egen
timeplan.

Et navn som står stille mens koden bak det endrer seg

Det samme bygget gir forskjellige resultater på to dager uten en
eneste commit imellom. Et sted peker en referanse mot et bevegelig
mål: et versjonsintervall, en `latest`-tagg, en CI-handling det
vises til med en tagg som eieren kan flytte. Lås kode fra tredjepart
til en eksakt versjon, eller til en commit-hash der tagger kan
flyttes, commit låsefilen, og la en bot foreslå oppdateringene, slik
at hver endring kommer som en diff som kan gjennomgås.

Les mer

  * NIST CSRC Glossary: software — definisjonene NIST-publikasjonene
bruker, også den som skiller programvare fra fastvare.

  * NIST SP 800-218, Secure Software Development Framework — et
kjernesett med praksiser for å bygge programvare med færre
sårbarheter, skrevet slik at kjøpere kan bruke det overfor
leverandører.

  * NTIA: The Minimum Elements for a Software Bill of Materials —
hva en liste over komponentene i programvare må registrere for å
være til nytte.

  * The Open Source Definition — de ti kriteriene en lisens må
oppfylle før programvare som gis ut under den, regnes som åpen
kildekode.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/software/	engineer.company	70
