IT-bruker

Hva det er

En IT-bruker, i dagligtale bare en bruker og på engelsk _user_, er
den eller det som et system utfører arbeid for. I teknisk tekst gjør
ordet tre forskjellige jobber, og det meste av forvirringen rundt
brukere oppstår når de tre glir over i hverandre.

Den første betydningen er personen: et menneske som åpner et produkt
og prøver å få noe gjort. Designere, kundestøtte og produktledere
mener som regel denne, og den har ingen fast form inne i systemet.
Den andre er kontoen: posten systemet tar vare på for å kjenne igjen
noen neste gang, gjerne et navn å logge inn med, en intern
identifikator, et sett tillatelser og en status som aktiv eller
suspendert. Det meste av applikasjonskoden mener denne. Den tredje
er brukeren i operativsystemet: på Unix-lignende systemer en
oppføring i brukerdatabasen med et brukernavn og en numerisk
bruker-ID. Prosesser som kjører, har bruker-ID-legitimasjon som
kjernen bruker til å sjekke tillatelser.

De tre passer sjelden sammen én til én. En person kan ha kontoer i
mange tjenester, og retningslinjene for digital identitet fra NIST
sier rett ut at én person kan ha flere digitale identiteter, hver av
dem unik bare innenfor sin egen tjeneste. Én konto kan deles av
flere personer, og det er nesten alltid en feil. Svært mange brukere
har dessuten ingen person bak seg i det hele tatt: webserveren,
databasen, jobben som tar sikkerhetskopier, og skriptet som ruller
ut kode, kjører hver som sin egen bruker i operativsystemet, og har
ofte kontoer i andre systemer i tillegg. Derfor lyder definisjonen
hos NIST «individual, or (system) process acting on behalf of an
individual», altså et menneske eller en prosess som handler på vegne
av et menneske.

På en Unix-vert er skillet mellom navn og nummer lett å se:

```text
$ id ana
uid=1001(ana) gid=1001(ana) groups=1001(ana)
```

Kjernen arbeider med tallet. POSIX definerer en brukerdatabase som
for hver bruker holder brukernavnet, den numeriske bruker-ID-en, en
innledende gruppe-ID, en innledende arbeidskatalog og et innledende
program som skal startes. Eierskap til filer lagres som tallet, og
navnet slås opp først når noe skal vises for et menneske. En prosess
bærer dessuten mer enn én bruker-ID: en reell, som sier hvem som
startet den, og en effektiv, som sier hvem sine privilegier den
bruker akkurat nå.

Applikasjonskontoer gjør som regel det samme skillet. SCIM,
standarden som brukes til å klargjøre brukere fra ett system inn i
et annet, krever et `userName` som folk ser og logger inn med, unikt
i tjenesten og sammenlignet uten hensyn til store og små bokstaver.
Ved siden av står en egen `id` som tjenesten tildeler, som holder
seg stabil og aldri deles ut på nytt. Et `active`-flagg skiller en
suspendert konto fra en som virker.

Hvorfor det er viktig

Hver beslutning om tilgang er en beslutning om en bruker, så et
uklart bilde av hvem brukeren er, gir en uklar beslutning.
Spørsmålet «får denne personen se denne fakturaen?» besvares i koden
som «har denne kontoen, i denne konteksten, en tillatelse som dekker
denne posten?», og hvert ledd i den oversettelsen er et sted der den
tiltenkte personen og den faktiske kontoen kan gli fra hverandre.

Grensen mellom person og konto er også der ansvaret ligger. Loggene
fører opp kontoer. Når hver konto tilhører nøyaktig én person, sier
en logglinje hvem som gjorde noe. Når en konto deles, sier loggen
hvilken hemmelighet som ble brukt, men ingenting om hvem som skrev
den inn, og å stenge tilgangen for én person betyr å endre den for
alle.

Brukere i operativsystemet er et veletablert verktøy for minste
privilegium. En tjeneste som kjører som sin egen uprivilegerte
bruker, er begrenset av den brukerens tillatelser, ikke bare av
fileierskap. Den kan fortsatt endre delte ressurser med
skrivetilgang, sende nettverksforespørsler og bruke legitimasjon den
har tilgang til. Separate tjenestebrukere reduserer skaden ved en
kompromittering; de gir ikke fullstendig isolasjon. Den samme
tjenesten kjørt som superbrukeren kan sette hele maskinen i fare. Å
gi hvert program en egen bruker er en liten konfigurasjonsendring
som snevrer inn tillatelsene som er tilgjengelige når noe går galt.

Til slutt har personer og kontoer ulik levetid. Folk bytter navn,
e-postadresse og arbeidsgiver; kontoer suspenderes, slås sammen og
slettes. Et system som behandler en egenskap som kan endres, f.eks.
en e-postadresse, som identiteten til en konto, vil en dag knytte
historikken til én person til en annen.

Slik ser det ut i praksis

På en maritim plattform administrerer fagpersoner organisasjoner,
som selskaper og akademier, som ikke har egne pålogginger. Siden
sier regelen rett ut: personen er kontoen, og organisasjonen er noe
vedkommende handler på vegne av. Arbeidet var et kontekstbytte som
lar en bruker opptre som enhver organisasjon vedkommende
administrerer. localStorage i nettleseren holder på hvilken
organisasjon som er aktiv, så byttet skjer umiddelbart, og en
informasjonskapsel på serversiden speiler den, slik at
serverrenderte sider viser den samme konteksten. Tilgangen avgjøres
likevel av ingen av delene. Autorisasjonen sjekkes på nytt på
serveren ved hver forespørsel, så den som redigerer den lagrede
verdien, endrer bare hva vedkommendes egen skjerm viser.

På selskapets egen vert sendes utgivelser ut av en bruker i
operativsystemet med nesten ingen rettigheter. Da containerlaget ble
satt opp, ble produksjonssetting skilt fra provisjonering. Root
setter opp stien for produksjonssetting én gang. Etter det er
utgivelsen jobben til en vanlig konto uten privilegier, som bare har
lov til å kjøre ett fast skript, og regelen som gir den lov, godtar
den ene kommandoen uten argumenter. En rutinemessig utgivelse bygger
imaget og starter tjenesten på nytt, og det skjer uten at noen åpner
et root-skall.

Å vite hvem brukerne er, er i seg selv en rapport. En av sju
skrivebeskyttede rapporteringsroller gjengir en tilgangsrapport fra
den levende verten som Markdown i repoet, med kontoer, sudo-omfang,
nøkkelfingeravtrykk, brukerne av git-forgen og databaseroller side
om side. Regelen for alle sju rapportene er at det ikke skrives ut
noe tall som kjøringen ikke har målt. Til sammen har rapportene
funnet virkelige ting, bl.a. to døde sikkerhetstiltak og en lyttende
port som aldri var deklarert.

Hvor det går galt

En slettet bruker kommer tilbake som en annen. En konto fjernes,
identifikatoren deles senere ut igjen, og nykommeren arver alt som
fortsatt peker på den gamle verdien: rader i en tabell, en plass på
en liste, filer på disk. På en Unix-vert beholder filene en fjernet
bruker eide, sin numeriske eier, og den neste brukeren som opprettes
med det tallet, eier dem. Gi kontoer identifikatorer som aldri
brukes om igjen, slik SCIM krever av sin `id`, og bestem hva som
skal skje med dataene til en bruker som slutter, før brukeren
fjernes.

En e-postadresse brukes som konto. Den ser ut som en naturlig nøkkel
helt til noen bytter adresse, mister tilgangen til en gammel, eller
en arbeidsgiver gir en adresse videre til en ny ansatt. Da blir
historikken til én person knyttet til en annen, eller én person
ender opp med to kontoer. Behold en stabil intern identifikator som
nøkkel, og behandle adressen som en egenskap som kan endres.

Alle logger inn med den samme kontoen. En delt
administratorinnlogging er rask å sette opp og umulig å revidere.
Når noen slutter, tar tilgangen deres slutt bare hvis hemmeligheten
endres for alle, og loggen navngir en rolle i stedet for en person.
Én konto per person, med delt makt gitt gjennom grupper, roller
eller en smalt avgrenset sudo-regel, holder både loggen og avgangene
ærlige.

Nettleseren bestemmer hva brukeren får gjøre. En rolle som ligger i
localStorage, i en informasjonskapsel eller i et skjult skjemafelt,
er et forslag fra klienten, og hvem som helst kan redigere den.
Stoler serveren på den, blir redigeringen et angrep. Klienten kan
godt huske kontekst for å gjøre ting lettere; serveren må sjekke
tillatelsene selv, ved hver forespørsel.

En tjeneste kjører som root fordi det var enklere. Alt virker, men
en feil i tjenesten som kan utnyttes, kan sette hele verten i fare.
Gi hver tjeneste sin egen uprivilegerte bruker, og gi ekstra
rettigheter smalt, for én navngitt kommando, heller enn bredt.

Les mer

  * NIST CSRC glossary: user — definisjonene som brukes på tvers av
sikkerhetspublikasjonene fra NIST, hver med dokumentet den kommer
fra.

  * POSIX.1-2024 Base Definitions: Definitions — den formelle
betydningen av brukerdatabase, bruker-ID og brukernavn på
Unix-lignende systemer.

  * RFC 7643: SCIM Core Schema — ressursen User for å flytte kontoer
mellom tjenester, med `userName`, `id` og `active`.

  * NIST SP 800-63-4: Digital Identity Guidelines — hvordan én
person kan ha flere digitale identiteter, og rollene _applicant_,
_subscriber_ og _claimant_.

  * POSIX.1-2024: File Access Permissions — tilgang gjennom
tillatelsesklassene eier, gruppe og andre, alternative
tilgangskontroller og nødvendige privilegier; eierskap alene
avgrenser ikke tilgangen.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/user/	engineer.company	70
