VPN

Hva det er

VPN, i flertall VPN-er og kort for _virtual private network_, er et
sett tunneler eller merkede stier som lar en lukket gruppe maskiner
nå hverandre på egne adresser og ruter, uansett hvilke nettverk
datapakkene krysser underveis. Terminologien fra IETF behandler det
som et spørsmål om atskillelse heller enn hemmelighold: gruppen
holdes adskilt fra andre brukere, og kryptering nevnes som et mulig
tillegg som ligger utenfor arbeidsgruppenes mandat. I daglig bruk
dominerer to former. Et VPN mellom lokasjoner (_site-to-site_)
knytter sammen hele nettverk, f.eks. et kontor og et skyprosjekt,
gjennom en gateway i hver ende. Et VPN for fjerntilgang (_remote
access_) knytter én bærbar PC eller telefon til et nettverk den er
borte fra.

Svært ulike teknologier deler navnet. IPsec beskytter IP-pakker inne
i nettverksstakken til en vert eller en sikkerhetsgateway og bruker
vanligvis IKEv2 til å forhandle nøklene sine; det er dette de fleste
brannmurer, rutere og administrerte gatewayer i skyen snakker.
WireGuard er en nyere tunnel som framstår som et vanlig
nettverksgrensesnitt, går over UDP, identifiserer hver motpart med
en offentlig nøkkel og bevisst tilbyr ett fast sett chiffer i stedet
for en meny å forhandle om. OpenVPN kjører som en prosess i
brukerrommet og setter opp nøklene sine med TLS. Operatør-VPN bygd
på BGP og MPLS holder kunder adskilt inne i ryggradsnettet til en
leverandør og gir, etter sin egen spesifikasjon, ingen kryptografisk
konfidensialitet i det hele tatt. Når en kontrakt, et diagram eller
en leverandør av brannmurer sier VPN, lønner det seg å spørre
hvilken av disse som er ment.

Hvorfor det er viktig

Beslutningen et VPN som regel avgjør, er hvordan to steder som må
snakke sammen, kan gjøre det uten å legge tjenesten mellom dem ut på
det åpne internett. En database som bare leses av en pipeline i en
annen sky, et internt administrasjonspanel, et mål for
sikkerhetskopier: hver av dem kan lytte offentlig bak en innlogging,
eller lytte på en privat adresse som bare tunnelen gjør
tilgjengelig. Det andre valget krymper det en skanner kan finne, til
én nettverksport på gatewayen, og for forbindelser mellom lokasjoner
er det fortsatt det enkle, godt forståtte svaret.

WireGuard eller IPsec er neste spørsmål, og den andre enden avgjør
det som regel. Er den enden en ferdig brannmur fra en leverandør, en
administrert gateway hos en skyleverandør eller nettverksteamet hos
en partner, er IPsec ofte det eneste som tilbys, og samvirke veier
tyngre enn eleganse. Er begge ender maskiner med Linux under din
egen kontroll, er WireGuard raskere å sette opp og lettere å
resonnere om: én kort konfigurasjonsfil per side, én offentlig
nøkkel per motpart og en liste over adressene hver motpart får sende
fra. Designartikkelen anslår implementasjonen for Linux til under 4
000 kodelinjer, lite nok til å revideres, mens et IPsec-oppsett på
Linux kombinerer pakketransformasjonen i systemkjernen med en egen
daemon for nøkkelutveksling og en lengre liste med valg å bli enige
om.

Driftskostnaden er sjelden programvaren, som følger med Linux og med
de fleste brannmurer. Kostnaden er oppmerksomhet. Tunneler faller ut
om natten, ny nøkkelforhandling svikter timer etter at noen endret
en innstilling på den andre siden, og det eneste symptomet er
stillhet: pakker går inn, og ingenting kommer tilbake. En tunnel
fortjener samme behandling som enhver annen tjeneste i produksjon,
med egen helsesjekk, eget driftsvarsel og et skriftlig notat om hvem
som eier hver ende.

Et VPN er også feil verktøy noen steder. Å gi hver ansatt som jobber
utenfor kontoret, en full tunnel inn i kontornettet gir rekkevidde
til et helt subnett når personen trengte ett program, og når
forbindelsen først er oppe, har alt på det subnettet en tendens til
å stole på vedkommende. Tilgang per applikasjon, der hver
forespørsel autentiseres for seg og som oftest selges som nulltillit
(_zero trust_), passer bedre når brukerne er personer og målene er
webapplikasjoner. Forbrukerappene som reklamerer med VPN for
personvernets skyld, er enda en tredje ting: de flytter tilliten fra
internettleverandøren til VPN-selskapet og kan skjule den
opprinnelige kilde-IP-adressen for nettstedene trafikken sendes til,
men garanterer ikke anonymitet i seg selv.

Slik ser det ut i praksis

I årene 2022–2024 gikk sikker trafikk mellom Google Cloud og lokale
Linux-systemer over åtte WireGuard- og IPsec-tunneler, forvaltet og
feilsøkt samlet. De hadde vært skjøre og trege å diagnostisere, og
en død tunnel kunne bryte kommunikasjonen mellom miljøene.
Konfigurasjonen ble standardisert slik at ingen tunnel lenger var et
spesialtilfelle, helsen deres ble overvåket, og de gjentakende
problemene med ruting og nøkkelutveksling ble løst ved roten i
stedet for å bli ryddet bort med en omstart. Deretter kjørte alle
åtte pålitelig, og de gjentakende tilkoblingshendelsene opphørte.

I de samme årene trengte en organisasjon data fra et eksternt
datavarehus som lå bak et IPsec-VPN. For seks ETL/ELT-pipelines som
matet Google BigQuery var tunnelen det første leddet i kjeden: sikre
tilkoblinger til den beskyttede serveren ble satt opp slik at
innhentingen kunne kjøre uten tilsyn. Planlagte jobber lastet
deretter ned komprimerte arkiver med Parquet-, CSV- og .bak-filer,
gjenopprettet og mellomlagret dem i MSSQL og PostgreSQL, og lastet
resultatet inn i BigQuery. Med tunnelen oppe uten tilsyn gikk hele
kjeden på under 20 minutter, der minst tre timer med manuelt arbeid
hadde gått med før, og dataene ble hentet daglig i stedet for
ukentlig. VPN-et er den minst synlige delen av det resultatet, og
den delen alt annet hviler på: en pipeline som ikke når kilden sin,
stopper på første trinn, uansett hvor god SQL-en bak den er.

Hvor det går galt

Store pakker forsvinner mens små kommer fram. Hver tunnel legger til
headere, så den største pakken som får plass inni, er mindre enn
stien utenfor tillater. En datamelding i WireGuard legger til 32
byte fast overhead før de ytre UDP- og IP-headerne, rundt 60 byte
til sammen over IPv4 og 80 over IPv6, i tillegg til eventuell
utfylling av pakken. Er MTU-en for tunnelen satt for høyt, og stien
kaster ICMP-meldingene som skulle ha meldt fra om det, virker ping
og en SSH-innlogging mens filoverføringer og TLS-håndtrykk henger.
Test med en pakke i full størrelse som forbyr fragmentering, og senk
så MTU-en på grensesnittet eller klem TCP-segmentstørrelsen ned til
den passer.

```sh
i# Når hver WireGuard-motpart sist fullførte et håndtrykk, som Unix-tid		engineer.company	70
wg show wg0 latest-handshakes
i# En pakke på 1 420 byte som ikke får fragmenteres underveis		engineer.company	70
ping -M do -s 1392 -c 3 10.0.0.2
i# Hvilket grensesnitt og hvilken rute kjernen velger for en fjern vert		engineer.company	70
ip route get 10.20.0.5
```

To lokasjoner valgte de samme adressene. Private adresseområder som
10.0.0.0/8 og 192.168.0.0/16 brukes om igjen overalt, og når to
nettverk som begge bruker 10.0.0.0/24, kobles sammen, har en ruter
ingen måte å avgjøre hvilken side en pakke skal til. Planlegg
adresseområdene før den første tunnelen, eller godta
adresseoversetting i den ene enden, noe som kompliserer hver
logglinje og hver brannmurregel etter den.

Tunnelen er oppe, og ruten er feil. En motpart kan vise et ferskt
håndtrykk mens trafikken fortsatt forlater verten gjennom
standardruten, fordi ruten for det fjerne subnettet mangler, eller
fordi listen over tillatte adresser som WireGuard holder for den
motparten, utelater det. I IPsec er motstykket trafikkselektorer som
er ulike i de to endene. IKEv2 snevrer dem enten inn til overlappen
eller avviser dem med varselet TS_UNACCEPTABLE, så en tunnel kan
komme opp og bære mindre enn noen av sidene hadde tenkt.

Ny nøkkelforhandling svikter lenge etter endringen. Begge
protokollene bytter aktive øktnøkler over tid, så et avvik som
innføres i den ene enden, f.eks. et redigert forslag eller en rotert
nøkkel, kan vise seg først når de gjeldende nøklene byttes.
WireGuard starter en ny økt omtrent annethvert minutt så lenge det
går trafikk. Levetidene i IPsec er lokal policy i hver ende og
trenger ikke å stemme overens. For WireGuard må alderen til det
siste vellykkede håndtrykket tolkes sammen med forventet trafikk
eller aktive helsesjekker: et gammelt håndtrykk fra en inaktiv
motpart fastslår ikke alene at noe har sviktet. Slå på livssjekken i
IKEv2, ofte kalt _dead peer detection_, så en gateway merker en taus
motpart i stedet for å sende inn i et svart hull.

Tilkoblet blir betrodd. I mange oppsett for fjerntilgang behandles
en bærbar PC på VPN-et som om den sto på kontoret, slik at stjålne
påloggingsopplysninger gir tilgang til alt på det subnettet. Filtrer
på gatewayen hva hver VPN-klient kan nå, behold autentiseringen på
tjenestene bak den, og bestem bevisst om navneoppslag og
internettrafikk skal gå gjennom tunnelen eller utenom.

Les mer

  * RFC 4026, section 3.10 — den generelle definisjonen av VPN fra
IETF, og merknaden om at kryptering ligger utenfor mandatet til
arbeidsgruppene.

  * WireGuard: Next Generation Kernel Network Tunnel —
designartikkelen: kryptonøkkelruting, håndtrykket og tidtakerne bak
ny nøkkelforhandling.

  * RFC 4301 — sikkerhetsarkitekturen for IP som hver implementasjon
av IPsec følger.

  * RFC 7296 — IKEv2, med innsnevring av trafikkselektorer,
levetider som lokal policy og livssjekken.

  * RFC 4364 — BGP/MPLS IP VPN, operatørvarianten, med overlappende
adresserom og uten kryptografisk konfidensialitet.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/vpn/	engineer.company	70
