WebP

Hva det er

WebP, skrevet med stor W og stor P i løpende tekst og på disk bare
en `.webp`-fil, er et rasterbildeformat utgitt av Google, lagret i
filer med endelsen `.webp` og servert med den registrerte medietypen
`image/webp`. Ett format dekker jobber som før krevde tre:
fotografier, som ble sendt ut som JPEG; flat grafikk med skarpe
kanter og gjennomsiktighet, som ble sendt ut som PNG; og korte
animasjoner i sløyfe, som ble sendt ut som GIF.

Innvendig er en WebP-fil en RIFF-beholder, den samme oppdelte
strukturen som WAV-lyd bruker. Den støtter to bildebitstrømmer. En
`VP8`-del bærer data med tap, kodet med nøkkelbildemetoden fra
videokodeken VP8: koderen forutsier hver blokk med piksler fra
naboer den allerede har dekodet, og lagrer bare forskjellen. En
`VP8L`-del bærer tapsfrie data, fra en egen koder skrevet for bilder
som må komme tilbake bit for bit. En `VP8X`-header markerer den
utvidede formen, som kan legge til en alfakanal, animasjonsbilder,
en ICC-fargeprofil og metadata i EXIF eller XMP. Google dokumenterte
formatet sammen med sitt eget bibliotek, og det er siden publisert
som RFC 9649, en informativ RFC fra november 2024.

Den utvidede formen er det som gjør formatet til mer enn en mindre
JPEG. Et bilde med tap kan ha en egen alfakanal, så et fotografi med
en myk, gjennomsiktig kant må ikke lenger være en tung tapsfri fil.
Animasjon ligger i den samme beholderen, bilde for bilde, og hvert
bilde er med eller uten tap etter hva som passer den.

Bildebitstrømmene har sine egne grenser. Hver side av et kodet bilde
eller et animasjonsbilde lagres i

14 bit, så den stopper på 16 383 piksler for data med tap og 16 384
for tapsfrie data. Den utvidede formen kan plassere animasjonsbilder
på et større lerret, og en hel fil holder seg rett under 4 GiB. Hver
kanal lagres i 8 bit, noe som passer bilder ment for en skjerm, men
mister den ekstra dybden i en original på 16 bit.

Hvorfor det er viktig

Bilder er som regel de tyngste bytene på en side, og formatet avgjør
hvor mange det blir. Googles egen sammenligning plasserer tapsfri
WebP 26 % under PNG, og WebP med tap 25–34 % under JPEG ved lik
SSIM, et mål på strukturell likhet mellom to bilder. En WebP med tap
og alfakanal blir typisk en tredjedel av PNG-filen den erstatter.
Færre byte når skjermen tidligere på en treg forbindelse, koster
mindre å servere og gir plass i budsjettet til siden for det leseren
kom for.

Valget et team står overfor, handler mindre om WebP skal brukes, og
mer om hvilket format som skal sendes ut for hvilket bilde, og om
det skal sendes ut mer enn ett. Der slutter publiserte gjennomsnitt
å hjelpe. De er gjennomsnitt over et testkorpus, mens filene på et
virkelig nettsted er en logo, en håndfull fotografier og noen
skjermbilder, og rangeringen kan falle ulikt ut for hver av dem.
AVIF, det nyere formatet, er den vanlige utfordreren, og på papiret
komprimerer det hardere. På et gitt nettsted, i størrelsene det
nettstedet viser, kan det tape.

Det andre valget er hvor konverteringen skjer. Å konvertere for hånd
én gang etterlater en mappe med filer som glir bort fra kildene
sine. Å konvertere ved bygging, fra en original som holdes i repoet,
gjør hver publiserte størrelse reproduserbar og gjør det billig å
endre kvalitetsinnstillingen, eller formatet, senere.

Det tredje er alt utenfor nettleseren. Adressen til et bilde reiser:
inn i feeder, e-post, forhåndsvisninger i chat, kontordokumenter og
bildeprogrammer, og hver av dem avgjør selv hvilke formater den
leser. Et nettsted som flytter hvert bilde over til WebP, får vite
hvilke mottakere som godtar det, fra den første leseren som ser et
ødelagt bilde, med mindre det sjekker hver vei først.

Slik ser det ut i praksis

Kolofonsiden oppgir bildene på dette nettstedet som WebP og PNG,
skalert ved bygging. Malene viser hva det betyr. Fotografier i
sideinnholdet, avatarer og merkevaresymbolet går alle gjennom én
felles delmal (_partial_) som skalerer originalen til flere bredder,
hver kodet som WebP, og skriver ett enkelt `img`-element med
`srcset`, så nettleseren velger bredden, og nettstedet allerede har
valgt formatet.

Det formatet er en måling og ikke en standardinnstilling.
Hugo-versjonen nettstedet bruker, kan kode AVIF, så å servere begge
gjennom et `picture`-element var et alternativ. I sammenligningen
dokumentert 17. august 2026, i størrelsene nettstedet da viste, ble
AVIF 30–36 % større enn WebP for hjernemerket og 3–7 % større for
avatarene; det vant bare på portrettet, med 13 %, og så vidt på
kontorfotografiene, med 3–4 %. Et `picture`-element velger kilde
etter rekkefølge og etter hva nettleseren støtter, aldri etter
størrelse, så å sette AVIF først ville ha sendt hver moderne
nettleser omtrent en tredjedel flere byte for logoen på hver side.
Med bare ett format verdt å sende ut bruker malen `img` med `srcset`
og ikke noe `picture` i det hele tatt.

Den samme delmalen bærer en lærdom til. Hugo slipper ikke et bilde
uendret gjennom når det blir bedt om å skalere det til bredden det
allerede har: det koder bildet på nytt, noe som gir en ny publisert
fil og, for en original med tap, enda en runde med tap. Når en
ønsket bredde er lik originalens, peker delmalen derfor direkte på
originalen som standard. Kallere som uttrykkelig ber om en avledet
fil for hver størrelse, koder det fortsatt på nytt; photo-shortcoden
velger den veien for å unngå å publisere en ekstra kopi av en master
som allerede serveres via assets-monteringen.

WebP stopper ved grensen for hva annen programvare leser. RSS-feeden
peker `image`-elementet sitt mot en PNG, fordi RSS 2.0 bare godtar
GIF, JPEG og PNG der og begrenser bildet til 144 ganger 400 piksler:
delingskortet i WebP på 1 280 piksler utløste en advarsel fra
feedvalidatoren til W3C, og apple-touch-ikonet på 144 piksler, en
PNG med nøyaktig den største tillatte bredden, tok plassen.
Skjermbildene som det engelske og det danske manifestet gir til
installasjonsdialogen i Chromium, er derimot WebP, ett bredt og ett
smalt opptak for hvert språk, og en lint-oppgave feiler når det
registrerte genereringstidspunktet deres ligger før en committet
endring i gjengivelsesgrunnlaget sjekken følger; endringer som ikke
er committet, er utenfor den sjekken.

Hvor det går galt

En konvertert JPEG mister detaljer to ganger. Å gjøre en
eksisterende JPEG om til WebP med tap dekoder én generasjon med tap
og koder en ny, og artefaktene fra begge overlever. At Hugo koder på
nytt når et bilde skaleres til samme bredde, er en stillere form av
den samme fellen. Hold en tapsfri original eller en original i full
kvalitet i repoet, og kod hver publiserte fil fra den.

Fargene blir matte etter konverteringen. Referansekoderen `cwebp`
kopierer ingen metadata med mindre den blir bedt om det, så
ICC-profilen til et fotografi med bredt fargeområde blir liggende
igjen, og nettleseren behandler pikslene som sRGB. Bruk `-metadata
icc`, eller konverter bildet til sRGB før kodingen.

En feedleser viser et ødelagt bilde. Programvare som ble skrevet før
formatet, eller som holdes til en eldre spesifikasjon, behandler en
WebP som en ukjent fil. RSS 2.0 er det tydeligste tilfellet:
`image`-elementet nevner tre formater, og WebP er utenfor dem. Følg
hvert sted adressen til et bilde reiser, og lever PNG eller JPEG der
mottakeren krever det.

Et langt skjermbilde stopper koderen. Et helsides skjermbilde av en
lang artikkel passerer lett 16 383 piksler i høyden. Koderen i
libwebp begrenser hver side til den størrelsen, selv om den tapsfrie
bitstrømmen kan representere én piksel til. Del opp opptaket, eller
skaler det ned først.

Den største filen vinner `picture`-elementet. Å sette et nyere
format først sender det til hver nettleser som kan dekode det, enten
det er mindre for akkurat det bildet eller ikke. Mål hver kandidat i
størrelsene siden viser, før en kilde legges til, slik dette
nettstedet gjorde med AVIF.

Les mer

  * WebP — Googles hjemmeside for formatet: kompresjonsstudien bak
de publiserte prosentene, biblioteket libwebp og verktøyene som
følger med.

  * RFC 9649: WebP Image Format — beholderen, bitstrømmene med og
uten tap, utvidede funksjoner og størrelsesgrensene, som en
informativ RFC.

  * cwebp — hvert valg i referansekoderen, også `-q`, `-lossless` og
`-metadata`.

  * Hugo: Image processing — hvordan et Hugo-nettsted skalerer og
konverterer bilder, også til WebP, ved bygging.

  * HTML Standard: Images — hvordan `srcset`, `sizes` og `picture`
lar nettleseren velge mellom kandidatfiler.

  * RSS 2.0 Specification — `image`-elementet, de tre formatene det
godtar, og størrelsesgrensene.

hDenne siden på nettet	URL:https://engineer.company/nb/glossary/webp/	engineer.company	70
